Plateanmeldelse: The Avett Brothers – «The Avett Brothers» (album, 2024)

The Avett Brothers, fra Concord, North Caroline, består av brødrene Scott og Seth Avett, Joe Kwon og Bob Crawford. Bandet debuterte med «Country Was» i 2002, men det var først når «I And Love And You» dukket opp i 2009, at de i mine ører virkelig tok steget mot noe stort. 

Sammen med artister som blant andre The Decemberists, Dawes, The Felice Brothers, Blitzen Trapper, Fleet Foxes og The Shins, var The Avett Brothers del av en nye bølge med americana-musikk som fanget oppmerksomheten til både kritikere og musikkelskere. 

Siden utrolig flotte «I And Love And You», har bandet sluppet opptil flere fine og svært behagelige album. Men det er først nå, med sitt nye og selvtitulerte album, at jeg føler at de til fulle får fram det beste i seg selv igjen. 

Som på de fleste av forgjengeren er det den skjeggprydede mesterprodusenten Rick Rubin som står oppført som produsent. Resultatet er et svært gjennomarbeidet lydbilde, der brorparten av låtene sklir sakte framover med hjelp av akustiske instrumenter, vokalharmonier, strykearrangementer og brødrene Avetts varme og samstemte stemmer.  

Men nå og da tråkker bandet og Rubin litt ekstra på gassen, som for eksempel på rufsete og rocka «Love Of A Girl» der hardtslående trommer og el-gitarer dominerer lydbildet, og på «Country Kid» hvor tempoet skrus opp med god hjelp av både feler og banjo. To herlige og energiske låter som tilfører plata både variasjon og litt ekstra trøkk. Noe som også kan sies om «Orion’s Belt», hvor kombinasjonen av fele og el-gitar sender tankene til John Cougar Mellencamp sånn cirka 1985. 

Når der gjelder platas mer stillegående låter, kan enkelte av dem umiddelbart oppleves som i overkant nedpå og likelydende. Men om man lar tålmodigheten seire over tidsåndens ubehjelpelige rastløshet, vil man oppdage at låter som «Never Apart», «Forever Now», «Same Broken Bones», 2020 Regret» og «We Are Loves» med letthet kan beskrives som smellvakre. For når de lekre detaljene og nyansene først har fester grepet, skal det mye til for ikke å la seg begeistre.  

Den usigelig vakre åpningslåta «Never Apart» settes i gang av drømmende vokalharmonier og et nydelig strykerarrangement før vokalen, omkranset av akustisk gitar, trommer, banjo og fiolin, fører låta i land på beste vis. At låta både melodi- og tekstmessig minner om Death Cab For Cutie-klassikeren «I Will Follow into the Dark», er selvfølgelig bare et stort pluss. 

De to vare og følelsesladede låtene «2020 Regret» og «Same Broken Bones», er pakket inn i et lydbilde hentet rett ut av læreboka, et lydbilde hvor det er plass til forsiktig, men svært effektfull, bruk av både strykere, piano, cello, Wurlitzer med mer. Plata avsluttes med «We Are Apart», der brødrene, kun akkompagnert av en akustisk gitar, slipper stemmene sine løs både hver for seg og sammen.

Tekstene på plata borer i temaer der både hverdagslige og eksistensielle temaer berøres. En baby sine første steg, å miste noen man er glad i, kunsten å bli gammel, kjærlighetssorg, hengivenhet og håp med mer, noe brødrene Avett, som har skrevet alle tekstene, lykkes godt med.

Life cannot be written / It only can be live / An endless sea of vision / For each is born within / And death is not an issue /It cannot break my heart / And I don’t have to miss you / We’ll never be apart / No, I don’t have to miss you / We’ll never be apart («Never Be Apart»)

Med sitt nye og selvtitulerte album, har The Avett Brothers laget nok et album de har all grunn til å være stolte av.