Plateanmeldelse: Futurebirds – «Easy Company» (album, 2024)
Den siste tiden har det ramlet inn en haug album som lett kan plasseres i sjangre som countryrock, alt-country, americana, kosmisk post-country og psykedelisk rock. Kjært barn har som kjent mange navn. Bare de siste månedene har Popklikk anmeldt fire glimrende album fra artister som med letthet kan plasseres i en eller flere av disse sjangrene.
Artistene vi snakker om er (selvfølgelig) Beachwood Sparks, GospelbeacH, Buffalo Tom og Johnny Blue Skies (Sturgill Simpson). At disse utgivelsene, med visse unntak, har blitt stemoderlig behandlet av norsk presse er som forventet, men likefullt et veldig trist skue. Hva skjer’a musikk-Norge? Er det ingen hjemme?
På fredag dukket det opp nok et knallsterkt album som elegant sklir inn i de ovennevnte sjangrene; Futurebirds’ «Easy Company», bandet fra Athens, Georgia, som i 2020 slapp vidunderlige «Teamwork», som selvfølgelig ble anmeldt her i Popklikk. Om du ikke har hørt låter som «Trippin’», «Killing Ground» og «Crazy Boys» ennå, er det bare å brette opp ermene å sette i gang.
På «Easy Company» har Futurebirds med stort hell alliert seg med produsent Brad Cook, noe som har resultert i lett tilgjengelig og melodiøs musikk der en fin blanding av country og tradisjonell rock med kosmiske drag dominerer lydbildet. Vi snakker med andre ord om et stort forbruk av gitarer, tangenter, steelgitarer, bass og trommer. På to av platas beste spor, tittellåta (med Waxahatchee) og «Soft Drugs» (med Drive-By Truckers Patterson Hood), tas også blåsere i bruk, og vips så blåses Popklikk-redaksjonen av banen. Stort bedre enn dette blir det nemlig ikke.
«If bands were football teams we’d win the super bowl» proklamerer Futurebirds munter på Spotify, noe som trolig stemmer ganske godt, for bandet er en sammensveiset og svært samspilt gjeng som er viden kjent for sine energiske og underholdene konserter.
En gjeng bestående av sju medlemmer der Daniel Womack, Thomas Johnson og Carter King, tar seg av låtskrivinga. På «Easy Company», som er bandets femte album, bidrar alle tre med fire låter hver. Noe som tilfører musikken flere bein å stå på, særlig med tanke på at låtskriverne også synger sine egne låter. Om vi skal sammenligne Futurebirds med andre artister er det nærliggende å trekke fram Popklikk-favoritter som SUSTO, Drive-By Truckers, Wilco og Blitzen Trapper.
Plata åpnes med nydelige «Movin’ On», der Womacks litt hese og lett krakelerende vokal, tilfører låta store doser med sjarm. En låt som stort sett rusler av gårde før et par el-gitarene får gleden av å avslutte herligheten.
Å begi oss ut på en beskrivelse av samtlige låter på «Easy Company», er på ingen måte nødvendig, for her fungerer det meste fra begynnelse til slutt. Når der er sagt, om du begynner med de tre ovennevnte låtene for deretter å kaste deg over for eksempel sjarmtrollet «Solitaires», countryrockeren «Burnout» og countryballadene «Feel Less Bad» og «Babyfaced God of Terror», kan vi nesten garanterer at du (smått om senn) vil sende Popklikk-redaksjonen opptil flere varme tanker.
