Plateanmeldelse: John Peter and his Collaborators – «Back in White» (album, 2024)
John Peter and his Collaborators’ nye album, «Back in White», er det vi gamle dager kalte «saker», der jeg kommer fra. Altså noe som er skikkelig bra, og bedre enn det meste. Eller noe i den duren.
Selvom John Peter Støa er denne gjengens ubestridte leder, har han utvilsomt fått særdeles god hjelp av mange svært kvalifiserte medhjelpere til å dytte musikken på «Black in White» helt til topps. Som for eksempel Stian Langeruds og Eva Maria Støas suverene bidrag som vokalister på flere av låtene. John Peter Støa har også fått mer enn god hjelp til å skrive fire av låtene; «The Place of Amazing Grace» og «Alone with Nina Simone» med Terje Nylund, «Instead of Coming Back to You» med Carsten Holt og «Just Like the Darkness» med Bjørn Erik Støa.
Produksjonen av plata er virkelig noe for seg selv, noe som i stor grad skyldes at lydbildet er fylt opp med uendelig mange krumspring. Foruten de flotte vokale bidragene, fylles det på med fele, bratsj, kubjeller, banjo, cello, kornett, althorn, vibrafon, munnspill, synth, uante mengder tangenter og selvfølgelig store doser med både akustiske og elektriske gitarer, trommer og bass. Resultatet er en herlig blanding av rock og country, noen ganger ganske nedpå, andre ganger i form av intens, orkestrert rock med orkan styrke i seilene.
Etter første gjennomlytting gikk tankene umiddelbart til Tommy Tokyos fantastiske musikalske univers, men etterhvert logget også både Nick Cave og Leonard Cohen seg på.
«Back in White» fullfører det Støa beskriver som bandets dyskalkulerende farge-trilogi som også inneholder «Transparent Blue», «Music from Little Red» og EP’en «More Music from Little Red». De fleste av tekstene på albumet ble skrevet under pandemien, og for å motvirke en følelse av ensomhet og fremmedgjøring, ble enkelte av tekstene sendt til forskjellige medlemmer av bandet slik at de kunne skrive musikk til dem.
Tekstene er av bibelske dimensjoner, tenker jeg, for her flommer det over av elever og floder og en og annen dommedag. Støa er heller ikke redd for å ta i bruk dikotomier som lys/mørke, kjærlighet/hat, håp/fortvilelse med mer. Og sånn sett synes tekstene å ha mye til felles med artister som Nick Cave, Leonard Cohen og Bob Dylan, tre obskure artister du snarest bør sjekke ut.
Å tolke tekster er ikke min greie, det blir fort synsing av verste sort, så det overlates til den enkelte lytter, men at tekstene har mye å by på er det ingen tvil om. Å fremheve enkelte låter er heller ikke nødvendig, for på «Back in White» fortjener alle låtene lytterens fulle oppmeksomhet. 12 låter som sprudler av overskudd, energi og melodiøsitet, omfavnet av et variert og strøkent lydbilde som sender låtene rett til himmels (eller deromkring).
