Playeanmeldelse: Hollow Hearts – «Villfarer» (album, 2024)
Mine favoritter fra Tromsø, Hollow Hearts er endelig tilbake med et nytt album – på norsk denne gangen! Skiva har fått tittelen «Villfarer» og slippes på den alternative labelen Westergaard Records. Bandet har gitt ut tre fine studioalbum på engelsk: «Annabelle» (2018), «Travelling Songs» (2019) og «Peter» (2019), i tillegg til en rekke singler de siste årene.
Hollow Hearts er Ida Helene Løvheim (vokal, akustisk gitar, trekkspill, piano), Ida Karoline Nordgård (el.bass, akustisk gitar, keys), Christoffer Mathisen (gitarer) og Mikael Pedersen Jacobsen (trommer, perkusjon, keys).
Denne gjengen har sjarmert seg inn i hjertene til publikum landet over med sitt unike lydbilde, enorme spilleglede og tilstedeværelse på scenen. Undertegnede var så heldig å få med seg konserten på Festspillene i Nord-Norge for noen år siden og ble overbevist der og da (og litt avstandsforelsket i vokalist Ida Løvheim). Løvheim er også en formidabel låtskriver, sanger og formidler, og bandets ubestridte frontfigur.
Albumet «Villfarer» har blitt til som følge av et bestillingsverk til Varangerfestivalen i 2022. Plata åpner riktig så bra med tittellåten, en ganske orkestrert låt med mye dynamikk og dramaturgi. Singelen «Stille, bli med inn» er neste låt ut. Dette er Hollow Hearts på sitt mest folk-rockete og melodisterke.
På den gitartøffe «Tyngdekraft» går bandet i fotsporene til selveste Kråkesølv. Tekstene på albumet spinner tematisk rundt alt fra indre liv, familie og lengsel til vår felles dårlige miljøsamvittighet a la Moddi, som på «Ingen vei tilbake». Det blir mye billedlig bruk av nordnorsk natur, og det er vel uunngåelig. «Nok en vinter» er en fin ballade med et kraftfullt gitarparti i rene prog-rock-stil på tampen.
Albumet er produsert i felleskap med Kristian Olstad (gitarist med Mari Boine o.a.) som har tilført plata en gjennomført og fin retro-følelse. Produksjonen er rik, spekket med delikate lyder og detaljer. Det høres påkostet ut, men heldigvis langt unna flinkis (som var det verste som kunne skje på 90-tallet).
Skiva mister noe av momentet etter sterke «Kjære mor», og så var det dette med norskspråklige tekster og engelsk navn på bandet da. Hollow Hearts skulle ifølge alle solemerker hatt verdensherredømme på dette punktet i karrieren. Neste gang, Hollow Hearts, neste gang! Grip for all del sjansen til å se dette bandet live – de er noe av det beste vi har her til lands.
