Plateanmeldelse: Johnny Blue Skies (Sturgill Simpson) – «Passage Du Desir» (album, 2024)
Å bli helt klok på Sturgill Simpson, som nå har byttet artistnavn til Johnny Blue Skies, er neimen ikke lett. Han er og blir en musikalsk kameleon som beveger seg rundt i forskjellige musikalske sjangre. At røttene hans er i countrymusikken, er det ingen tvil om, men det koster ham ikke et gram å tilføre musikken sin store doser med både blues, soul og noe som kan minne om kammer-country, eller kanskje enda bedre power-country.
På Simpsons to første album, «High Top Mountain» (2014) og «Metamodern Sounds in Country Music» (2015), er det først og fremst countryartisten Simpson som får skinne helt til siste låt på sistnevte, «It Ain’t No Flowers», der tegn til å ville prøve ut nye musikalske veier kommer til syne.
Tegn som definitivt slår ut i full blomst på «A Sailer’s Guide To Earth» (2016), der alle låtene på plata bidrar med noe helt spesielt. Det være seg med hjelp av varsom bruk av både strykere og steelgitarer, eller blåsere som trykker skikkelig til. Variasjonen i låtmaterialet er langt større enn på forgjengerne, og sammen med den raffinerte produksjonen, oppleves plata som både variert, oppfinnsom og særdeles lyttervennlig.
Da Simpsons slapp «SOUND & FURY» i 2019, hadde kameleonen i ham beveget seg over i et musikalsk landskap som muligens kan beskrives som fuzzrock, noe som ikke falt helt i smak hos undertegnede, som hadde et sterkt håp om at Simpson skulle bygge videre på det han hadde skapt på forgjengeren. Deretter fulgte «Cuttin’ Grass – Vol. 1», «Cuttin’ Grass – Vol. 2» (begge i 2020) og «The Ballad Of Dood & Juanita», tre country/bluegrass-inspirerte plater som heller ikke klarte å feie meg av banen. På ingen måte dårlige plater, men heller ikke særlig spennende eller interessante.
Men med «Passage Du Desir» har Sturgill Simpson aka Johnny Blue Skies gjort det igjen, for dette er med stor sannsynlighet hans beste album til dags dato, et album som minner ganske mye om – ja, du gjettet det – «A Sailer’s Guide To Earth».
At sjangerbegrepet kammer-country ble nevnt innledningsvis skyldes i all hovedsak låter som, «Jupiter’s Faerie» og «One For The Road», to låter på over sju minutter, der det veksler mellom rolige partier og storslåtte arrangementer der strykere ofte slipper til. To usedvanlig sterke låter, hvor både lydbildet og tekstene er av der ekstraordinære slaget. Sistnevte låt avsluttes med en fantastisk oppvisning i fintfølende og eminent gitarlek, mens teksten på «Jupiter’s Faerie», som i all hovedsak handler om en tidligere venns bortgang, er både sterk og rørende.
Tekstene på «Passage Du Desir», som ofte er både innadvendte, sørgmodige og tilbakeskuende, holder stort sett skyhøy kvalitet. På sjarmtrollet «Scooter Blues», kliner Simpson til med en skikkelig feelgood-tekst som handler om alt fra flukt, kokosnøtter, flipp flopper og rim som «chocolate milk and Eggos» og «steppin’ on Legos».
«Gonna hop on my scooter, go down to the store / When people say, «Are you him?» I’ll say, «Not anymore» / With the wind in my hair, I’m gonna scooter my blues away»
«Passage Du Desir» består av åtte låter som alle fortjener både heder, ære og mye spilletid. Foruten de tre ovennevnte låtene, har særlig «Right Kind Of Dream» truffet undertegnede hardt, men, igjen, dette er et album der stort sett alt stemmer. Et album der meloditeft, sterke tekster og Simpsons følsomme vokal, bæres fram av er ekstremt tiltalende og detaljrikt lydbilde der inspirasjon fra mange musikalske sjangre er med på å skape et helt unikt musikalsk univers der det er plass til alt fra el-gitarer, strykere, piano/orgel, steelgitar, mandolin, trekkspill og melodika.
Om du bare skal kjøpe bare to plater i år, bør «Passage De Desir» definitivt være en av dem.
