Plateanmeldelse: Iron & Wine – «Light Verse» (album, 2024)
Sju år etter sitt forrige soloalbum «Beast Eric», dukker Iron & Wine aka Sam Beam opp med «Light Verse». I kjølvannet av en lite kreativ periode under pandemien, dukket heldigvis inspirasjonen og skaperkraften opp igjen hos Beam, og vips så hadde han laget et lekent, melodiøst og livsbejaende album spilt inn med god hjelp av Dave Way i hans studio Waystation i Laurel Canyon, California.
20 år etter mitt første møte med Beam, «Our Endless Numbered Days», slår han i bordet med det som ganske sikkert er hans beste album så langt i karrieren. På «Light Beast» har Beam fått hjelp av en rekke superflinke musikere fra Los Angeles. Og det er ingen tvil om at Tyler Chester (keyboards), Sebastian Steinberg (bass), David Garza (gitar, slidegitar med mer), Griffin Goldsmith, Beth Goodfellow og Kyle Crane (trommer), Paul Cartwright (fiolin, mandolin, strykearrangementer) og Fiona Apple (vokal), er med på å gjøre «Light Verse» til en stor musikalsk opplevelse.
De fleste av låtene beveger seg sakte, men sikkert avgårde. Det både knirkes, utforsket og lekes med instrumentene, og Beams lyse og innsmigrende stemme tilfører plata opptil flere smilefjes. Rett som det er høres musikken ut som en herlig blanding av artister som Paul Simon, Vampire Weekend og Nick Drake. Andre ganger går tankene til Randy Newman, Harry Nilsson, Father John Misty og Jonathan Wilson.
Strykearrangementene (med orkester) på plata er fullstendig innertier, som for eksempel på den vidunderlige åpningslåta «You Never Know», stillfarne og vakre «Yellow Jacket», den uimotståelige duetten med Fiona Apple (du verden, som hun synger!), «All In Good Times», og platas kanskje beste spor, den over seks minutter lange «Tears that Don’t Matter».
Beams evne til å lage sterke og iørefallende melodier, er også en svært viktig ingrediens i hans musikalske univers. Det høres så lekende lett ut når låter som «Anyone’s Game», «Sweet Talk» og nevnte «All In Good Times», flyter avgårde omgitt av et lekent og svært gjennomarbeidet lydbilde.
Når plata, på nydeligste vis, avsluttes med «Angels Go Home», er det umulig ikke å sende mange varme tanker til Sean Beams og hans musikalske venners for å ha skjenket oss denne herlige musikalske forundringspakken.
Foto: Sub Pop Records
