Plateanmeldelse: Peter Bruntnell – «Houdini Amd The Sucker Punch» (album, 2024)
Petet Bruntnell, som ble født i New Zealand, men som vokste opp i England, har forsynt verden med med god musikk siden han begynte sin musikalske reise i 1995. Mitt første møte med ham, fant sted i 1999 da jeg svidde av sånn cirka 150 kroner for hans kritikerroste albumet «Normal For Bridgewater».
Et album jeg likte så godt at jeg fortsatte å følge hans karriere, som igjen har resultert i ar jeg også har et meget godt forhold til album som «Ends of the Earth» (2003), «Played Out» (2004), «Ghost In a Spitfire» (2005), «Black Mountain U.F.O.» (2011), «Nos Da Comrade» (2016), «King of Madrid» (2019) og «Journey To The Sun» 2021.
De to sistnevte, er nok Bruntnells beste så langt, men nå får de skarp konkurranse fra nykomlingen, «Houdini And The Sucker Punch», der Bruntnell har alliert seg med gamle bandmedlemmer som Mick Clews (trommer), Dave Little (el-gitar) og Peter Noone (bass),
Men ikke nok med det, han har også hentet inn musikalske muskler fra eminente folk som Eric Heywood (steelgitar), Son Volts ubestridte høvding Jay Farrar (piano), The Pretenders’ gitarmagiker James Walbourne (som har bidratt på flere Bruntnell-album og som nylig briljerte på The Pretenders-konserten i Oslo), Laura Anstee (cello), Son Volts Mark Spencer (Hammond-orgel og piano) og Peter Linnane (Hammond-orgel og synth.
Resultater er et gnistrende godt album der låtene i stor grad leker seg innenfor sjangre som (power)pop, rock og americana. Melodiøse og svært tiltalende låter som faller på plass nesten umiddelbart. Bruntnells lune og tiltalende stemme er omgitt av et lekkert og varmt lydbilde som sender tankene i retning av band og artister som Son Volt, Jason Isbell, Matthew Sweet, Richmond Fountaine, Mark Eitzel og Pernice Brothers.
Etter intens lytting har det utkrystallisert seg noen favoritter, som den country-flørtende tittellåta, den stillfarne og følsomme balladen «Shark», med Jay Farrar på piano, og den spretne powerpop-låta «Noe Place Like Home». Men når sant skal sies, har jeg blitt glad i alle låtene, noe som egentlig gjør en rangering av dem unødvendig.
Det er ikke bare melodiene, arrangementene og produksjonen som skinner på «Houdini And The Sucker Punch», Bruntnell er også en langt over gjennomsnittet god tekstforfatter, noe låter som «Shark», «Let There Be A Scar», «Stamps of the World og «Jimmy Mac», er med på understreke.
Det er ikke så mange artister som slipper tre knallsterke album på fem år. Så ja, du skjønner sikkert tegninga. Det er bare å sette i gang, og så kan du i ditt stille sinn takke meg for tipset når brikkene faller på plass (noe de kommer til å gjøre, tro meg).
Ps! Om Bruntnells forrige album skrev The Irish Times følgende: «With ‘Journey To The Sun’, the man whose songs NME once noted should be placed on school curriculums has done it again.”
Foto: Peter Bruntnells hjemmeside
