Den 25. februar var det 50 år siden Nick Drake ga ut sitt tredje og siste album, “Pink Moon” (1972).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i løpet av et par dager i slutten av oktober 1971 i Sound Techniques i London med John Wood som produsent. Alle platene til Nick Drake ble spilt inn der, men på de to første var det Joe Boyd som var produsent.
Joe Boyd drev publishingselskapet Witchseason med artister som Fairport Convention, John Martyn og Nick Drake i stallen. John Wood drev platestudioet sammen med Geoff Frost.
Pink Floyd hadde også spilt inn “See Emily Play” (1967) i samme studio og Jethro Tull spilte inn “This Was” (1968) der.
Denne gangen var det ikke noe backingband, men bare Drake, gitaren, litt piano på tittellåta – og stemmen.
Nick Drake var et plaget menneske. Han slet med depresjoner hele livet. Men heldigvis for oss rakk han å gi ut tre fantastisk album før han døde, bare 26 år.
Han ble ingen stor stjerne i løpet av sin levetid og platene solgte lite. Veldig lite.
Allerede i juni 1971 sluttet han å spille live. Det skjedde halvveis i en konsert på Ewell Technical College i Surrey rett på utsiden av London midt i låta “Fruit Tree” fra debutplata. Han hadde tidligere klaget på at folk bare drakk og pratet under konsertene. Da de kunne de like godt spille platene hjemme.
Det hjalp heller ikke på selvbildet og depresjonen at publikum viste lite interesse for ham. Folk i studio og i plateselskapet hevdet at han var et geni, at låtene var unike, at han var noe helt spesielt, men det var ikke det Nick Drake opplevde fra publikum.
Den første låta og plata jeg hørte med Nick Drake var “Pink Moon”. Husker ikke helt hvor jeg hørte låta, men det kan ha vært i forbindelse med en reklame fra Volkswagen som brukte låta i en kampanje i 2000. Helst skulle jeg ha oppdaget den bortgjemt i en bunke i en platebutikk i utlandet. Men sånn var det altså ikke.
Drake hadde ikke egentlig planer om å lage et nytt album. Chris Blackwell, sjefen for Island Records, var bekymret for artisten sin og tok han med til feriehuset sitt slik at han skulle få tatt med ro. Samle nye krefter.
Men produsent John Wood og Drake forsvant plutselig til studio i London og spilte inn plata i løpet av et par kvelder helt i slutten oktober 1971. Det var bare de to tilstede under innspillingen. Senere sa produsenten: “It felt like there was a kind of urgency about it”.
Selv om det bare er gitar og vokal på plate er det den sterkeste og mest kompromissløse av de tre. Han har en unik tilstedeværelse og du skjønner at du er nødt til å lytte.
Plata er bare 28 minutter lang (eller kort om du vil). Den har en enkelhet over seg som man sjelden hører nå. Men Drake var en talentfull, teknisk god gitarist og en møysommelig musiker. Han ville ha et nakent lydbilde, og det var akkurat det han fikk.
«He was very determined to make this very stark, bare record. He definitely wanted it to be him more than anything. And I think, in some ways, Pink Moon is probably more like Nick is than the other two records,” sa John Wood.
Danny Thompson, som spilte bass på debutplata, sier: “Ultimately, it’s the real beauty of his music that draws people in, and his stunning guitar playing, which was so clean.”
Selv om platene til Nick Drake ikke solgte stort, var plateselskapet på hugget når det gjaldt annonsering. De brukte hele budsjettet på helsides annonser i alle de store musikkmagasinene på den tiden. Likevel ble plata så og si ignorert. Den solgte mindre enn de to første.
Men enkelte kritikere like det de hørte. Magasinet Zigzag skrev: «Nick Drake is an artist who never fakes. The album makes no concession to the theory that music should be escapist. It’s simply one musician’s view of life at the time, and you can’t ask for more than that.”
Nick Drake døde 25. november 1974. Borte, men ikke glemt.
Dokumentaren “A Skin Too Few – The Days of Nick Drake” (2002) er verdt å få med seg https://vimeo.com/174371185
Vil du vite mer om hvordan coveret kom i stand? How Nick Drake created his “Pink Moon” artwork: https://faroutmagazine.co.uk/nick-drake-cover-art-pink…/
