Plateanmeldelse: Hinds – «VIVA HINDS» (album, 2024)

Det er fire år siden det Madridbaserte bandet Hinds har sluppet plate. Mye har skjeddmed bandet på den tid. Mer enn jeg gidder å ramse opp her. Viktigst av alt er at de har gått fra å være en kvartett til å bli en duo. Selv om det bare er Carlotta Cosials og Ana Perrote igjen fra den originale lineupen, har de fortsatt den samme rå kraften de har hatt på tidligere album.

Det har alltid vært snakk om hvordan band løser det vanskelige andrealbumet. Når det kommer til nyere indieband mener jeg at det har blitt mer relevant å snakke om det vanskelige fjerdealbumet. For det er nemlig da man virkelig ser om et band har blitt for komfortable med det de driver med og begynner gjenta  seg, eller om de er villige til å utvikle seg og ta nye sjanser. Hinds har definitivt gått for det siste.

Det hele starter med et spørsmål; «Hi, How Are You». Dette er en kraftig åpning på albumet, i gjenkjennelig Hinds-stil; fuzzgitar og engelsk med lettere spansk uttale. Vi blir allerede i første låt introdusert for begge partene i den kreative duoen gjennom vokalen (mer om dette senere). Det beste med låta er et parti midtveis som dirrer i ørene med et gitarriff som får stå helt for seg selv nesten uten noen backinginstrumenter. Og da vet jeg umiddelbart at Hinds ikke kjører det safe på denne platen. Så for å svare på spørsmålet: «Temmelig bra, takk som spør.»

På albumets kanskje beste låt, «The Bed, The Room, The Rain and You» tar Hinds det veldig ned sammenlignet med åpningssporet. Lydbildet åpner seg. Det er større og mer svevende med repetitivt, men drivende gitar, enkle trommer, og mer distansert vokal. Det hele minner litt om The War on Drugs og The Stone Roses. Det er en sang man bør spille høyt. Helst også på gode høyttalere.

Señoritaene har delt på vokalistoppgaven tidligere, men på dette albumet har de tatt det ett skritt videre. De har virkelig gått inn i rollen som en duo, og synger annethvert vers gjennom hele albumet, med mindre de synger absolutt alle linjene samtidig, som på «Boom Boom Back».

«Boom Boom Back» er også den første låten deres hvor de har gjennomført et musikalsk samarbeid, og de starter sterkt med Beck. Det at Beck kun har 10 sekunder med vokal er dessverre skuffende. Her kan det virke som at han er mest med for promoteringen av platen, og med kommentarer på musikkvideoen på Youtube som «I wouldn’t have ever heard of them (Hinds) if he (Beck) didn’t share the song.» kan det virke som om jeg dessverre har rett. Det er en god låt, misforstå meg rett, men jeg tror at den hadde vært like bra uten Beck.

«VIVA HINDS» er en videreutvikling av den sounden bandet har opparbeidet seg gjennom sine tre første album. Det er en videreutvikling på den måten at de fortsatt har benene godt plantet i garagerock/indie-sounden sin, men det er åpenbart at de har vært mer åpne for andre sjangere enn de har vært tidligere. Som for eksempel post-punk- sounden de har tatt i bruk på låten «Stranger».

Dette er kanskje ikke så rart siden Fontaines D.C.- vokalist Grian Chatten har blitt med på nettopp «Stranger», og i motsetning til Beck har Chatten et ordentlig vers og delaktig i sangen. Chatten sin monotone vokal passer svært godt sammen med stemmene til Cosials og Perrote. 

Det er imidlertid noe litt annerledes ved stemmene til despanske jentene på denne låten som virkelig treffer meg. Jeg vet ikke helt hva det er, men hør på Cosials når hun synger «There is noone here to please», og fortell meg at du ikke føler noe. Spesielt bra fungerer låten mot slutten der alle tre synger sammen. Jeg synes Hinds får til denne sjangeren utrolig bra, og jeg håper virkelig de kommer til å utforske den mer senere. Låten har den distinkte og fremtredende postpunk-bassen gjennom hele sangen sammen med et lettere gitarspill enn tidligere på albumet, og kan minne litt om New Order.

På «Superstar» er vi tilbake til den nevnte garagerock-sounden. Det er skarp gitar og kompromissløs vokal som gjelder. Men der de tidligere har vært rett på sak, er dette en låt som bygger seg opp fra det helt rolige. Dette gjør den mer tilgjengelig for lytterne. Resten av albumet er i stor grad preget av samme sound, som til tider kan minne om Courtney Barnett og The Strokes.

Tidligere album har inneholdt sanger med spanske strofer blandet inn med engelsk, men «En Forma» er deres første helspanske låt. Til tross for at jeg har hatt spansk på skolen i seks år, er det lite jeg forstår av teksten. Det går bra, for den er fengende.

«VIVA HINDS» er en plate der duoen har klart å beholde sounden sin, samtidig som de ikke har vært redde for å dyppe tærne i nye sjangre. Dette er en fjerdeplate som jeg tror kommer til å bli husket som et viktig steg i riktig retning for Hinds.