Plateanmeldelse: Moonpedro & The Sinking Ship: «Housekeeping» (album, 2024)

Mannen som skjuler seg bak navnet Moonpedro & The Sinking Ship, er fremdeles Pedro Carmona-Alvarez, en bergenser født i Chile som foruten å ha laget mye deilig og vanedannende musikk, er så glad i ord og bokstaver at han har gitt ut en liten stabel med kritikerroste romaner, essaysamlinger og diktsamlinger. Og akkurat som i fjor, da Carmona-Alvarez slapp det utrolig fine albumet «KIN», fortsetter han på oppfølgeren, «Housekeeping», å lage låter der pop og rock som med stort hell puttes i hans fininnstilte musikalske blender. 

På «Housekeeping» fortsetter Carmona-Alvarez på sett å vis der han slapp på «KIN», noe som innbærer et gjennomarbeidet og lekent lydbildet, der både trommemaskiner og synth tas i bruk såpass ofte, at undertegnede rett som det er får assosiasjoner til 90-tallet og artister som David Bowie, The Cure og Psychedelic Furs. Selv trekker hovedpersonens fram artister som Sun Kill Moon og Billy «Prince» Billy som inspirasjonskilder. 

At oppfølgeren kom så kjapt skyldes i stor grad at Carmona-Alvarez har laget så mye musikk at tiden var inne for en aldri så liten ryddejobb. Noe vi skal være glade for, for det er ingen tvil om at Carmona Alvarez hadde mange gullkorn gjemt unna i skuffene. Resultat er åtte sterke låter som alle også hadde passet inn på «KIN». 

«Housekeeping» er et variert og tidvis svært lekent album, der spretne poplåter avløses av lange og ganske intense sanger der tekstene kommer mer til sin rett. «Birthday #3», «Quirky», «After The Dark» og «After Frances Left» er fire eksempler på glimrende poplåter, låter som umiddelbart fester grepet 

En beskrivelse som ikke passer på «The Life Of Ernesto Salinas» og «The Knowing Wind», to fremragende, saktegående og tidvis repeterende låter som, mye fordi begge varer over sju minutter, trenger litt mer tid før alle brikkene faller på plass. Men når det først skjer, er det halleluja for alle penger. «The Knowing Wink, er mye takket være det fine refrenget og de nydelige koringene, et av platas fineste spor, med en tekst der er verdt å lytte på.  

«The House of Spirits» er liten popperle som slentrer avgårde omgitt av tangenter og et utsøkt lydbilde med plass til både el-gitar og det som mest sannsynlig er en Mellotron. På den balladeaktige avsluttningslåta, «Girl Leaving», fylles lydbildet på fint vis med mange stilige og effektfulle krumspring. 

Det er med andre ord bare å takke og bukke og håpe på at ryddeprosjektet fortsetter. Et prosjekt der Carmona-Alvarez synes å ha full kontroll på stort sett det meste, det være seg instrumentering, låtskriving eller produksjon.