Plateanmeldelse: Charlie Skien – «Det gjør ikke vondt» (album, 2024)

Andreas Høvset aka Charlie Skien har endelig sluppet sitt debutalbum. Den som venter på noe godt, har ventet siden hans første single i 2018. Og bare så det er nevnt; Høvset er også kjent fra den kritikerroste duoen Verdensrommet. 

Åpningslåten «Kanten av et stup» sparker hardt i gang albumet med masse gitarfeedback, fuzzy bass, drivende gitar og en rå vokal som vrenger. Det kan tilsynelatende virke som at vi skal bli utsatt for et ganske hardt album.

Det blir vi ikke. Det virker som at den første låten kun er der for å kickstarte albumet. Det er som et statement: «Hei! Her kommer det en soloplate! Følg med a!» For etter dette blir vi presentert med noe mye mer melodiøst. Albumets stemning blir altså ikke helt satt før på låt to og tre. Dette er bra, for det er på det melodiøse Skien virkelig treffer.

«Lover» har en drømmende synth og en utrolig god vokalmelodi som minner om danske Barselona. Vi blir introdusert for et større lydbilde som varer ut albumet. Det er mye som skjer, uten at det blir slitsomt. Lydbildet er fylt med gitarer, mye bass, drivende trommer og svevende synth, og det er en dybde i det musikalske som gjør at man får lyst til å høre albumet igjen og igjen.

På singelen «Hva vet du (om å være fucked)» drar Skien mer på i vokalen, uten at han mister det melodiøse av syne. Vi får det beste fra åpningslåten blandet med det mer melodiøse fra resten av albumet. Vokalen kan minne om en miks av The Dead Ships’ vokalist Devlin McCluskey og Julian Casablancas fra The Strokes. Vokalen har også et nonchalant preg over seg som står i kontrast til musikken og skaper enda et dybdeelement.

Til de av dere som leser dette, og som fortsatt drar på vorspiel, skal det nevnes at enkelte av låtene som «Bare deg» og «Kunstig selvtillit», vil passe perfekt til de vorsene der du vil sette på noe bra uten at hiphop-fanatikerne skal begynne å klage.

Helt til slutt, på tittellåten «Det gjør ikke vondt», tar Skien det helt ned. Piano og vokal. En ganske annerledes vokal enn den vi har blitt vant til. Den er mer variert enn den tidligere nevnte nonchalante og mer monotone. En kanskje litt trist avslutning på et album som har vært preget av upbeat indie. Men fordi albumet er svært lett å like er der bare å starte fra begynnelsen igjen.