Plateanmeldelser: U2 – «Songs Of Innocence» (2014), «Songs Of Experience» (2017)
I sommer fikk jeg endelig tid til å lese Paul Hewsons aka Bonos drøyt fem hundre sider lange memoarer, «Surrender» (oversatt av Gunnar Nyquist, utgitt i 2022). Boka er litt av en murstein, men slett ikke uten litterære kvaliteter og et must for alle U2-fans. Mest givende er det kanskje å lese om de tidlige årene, da bandet fortsatt var sultne og det brant i blodet. Det samme kan kanskje også sies om musikken til U2, hvis man ser bort fra et par hederlige unntak, inkludert de som omtales her.
U2 var det helt store i unge år, men jeg må innrømme at jeg, som så mange, falt litt av lasset allerede på 90-tallet. Én ting er at Bono begynte å bli i overkant krevende å forholde seg til med sine mange alter ego og hang til å redde verden, men bandet mistet også litt av egenarten og retningen, og de oppleves som mindre relevant etter «Achtung Baby» (1991).
Det er likevel på sin plass å minne om at U2 ga ut en 8-9 fantastiske album fra debuten «Boy» i 1980, via «October» (1981), gjennombruddet «War» (1983), uforglemmelige «The Unforgettable Fire» (1984), den kommersielle suksessen «The Joshua Tree» (1987), utskjelte «Rattle and Hum» (1988), geniale «Achtung Baby» (1991), merkelige «Zooropa» (1993) og «Pop» (1997) fram til årtusenskiftet.
Alle, banebrytende og innflytelsesrike album som U2 gjorde i samarbeid med noen av tidenes beste produsenter; Steve Lillywhite, Brian Eno, Daniel Lanois og Flood. Dessuten har The Edge (David Evans) en av rockens mest følsomme og sterkeste gitarsignaturer, mens trommene til Larry Mullen jr. og bassen til Adam Clayton er så karakteristiske at man umiddelbart hører at det er U2. Alt dette er udiskutable fakta.
Som sagt, så dabbet det av utover i karrieren, og skivene som kom ut etter nevnte «Achtung Baby» har engasjert mindre. I etterkant av boka har jeg likevel fått et nytt syn på albumene «Songs Of Innocence» (2014) og «Songs Of Experience» (2017), særlig 2014-utgaven.
På «Songs Of Innocence» er det som om gløden er tilbake. Albumet fungerer som en musikalsk oppsummering av alt U2 har gjort på plate, og er spekket med gode låter. Tekstene oppleves som selvransakende, selvbiografiske og nostalgiske. Gatenavn i Dublin («Cedarwood Road»), barndomsvenner («Raised By Wolves»), familiemedlemmer og livshendelser går som en rød tråd gjennom plata. Aller sterkest blir det på nydelige «Iris (Hold Me Close)» som handler om Bonos mor, som han mistet i en alder av fjorten. Plata avsluttes med den svært vellykkede duetten med Lykke Li, «The Troubles». Om dette hadde vært det aller siste albumet fra U2, ville det vært en verdig avrunding på karrieren.
I 2017 kom likevel «Songs Of Experience» som en slags del 2 av trilogien (hvis man ser på «Songs Of Surrender» fra 2023 som en del 3). «Songs Of Experience» er ikke akkurat kritikerrost, men det finnes lyspunkter også her. Jeg har sansen for den eksperimentelle vocoder-låten «Love Is All We Have Left», mens «Summer Of Love» har noen fine lettbeinte kvaliteter. Best er den utmerkede «The Little Things That Give You Away» hvor ekkoet av gitaren fra «Where The Streets Have No Name» får ljome før låten løfter seg til nye høyder. «Love Is Bigger Than Anything In Its Way» holder hva den lover, mens den lavmælte «13 (There Is A Light)» i praksis er en reprise på den fine «Song For Someone» fra «Songs Of Innocence».
U2-fansen har hatt det enklere, men det minste man kan forlange i en polarisert og populistisk verden er en objektiv vurdering, uten billige poeng og forsøk på å hevde seg på andres bekostning.
