Plateanmeldelse: Stain Monsters – «Still In Love» (album, 2023)
I 1991 ga norske Stain Monsters ut sitt debutalbum, en utgivelse som av uante grunner gikk denne anmelderen hus forbi. Men nå, 33 år senere, dukker de opp med oppfølgeren, «Still In Love». Foruten tre av originalmedlemmene, Stein Monstad, HP Gundersen, Stein Inge Brækhus, bidrar Dumdum Boys’ Kjartan Kristiansen, Cecilie Leganger og Ben Eriksen på henholdsvis el-og akustisk gitar, Mellotron/vokal og bass.
Monstad tar seg av det meste av synginga, HP Gundersen leker seg med diverse tangenter, strengeinstrumenter og koring mens Brækhus tar seg av trommer og perkusjon.
Resultatet er et knallsterk rockalbum injisert med store doser pop som i stor grad skuer bakover i tid og da helt spesifikt til mange av artistene som satte sitt preg på 60-og 70-tallet. På den råsterke åpningslåta «Sunday», popper inspirasjonen fra The Kinks, David Bowie, Electric Light Orchestra/Roy Wood og T. Rex rett som det er opp. På spor to, nesten like fine «Heaven», høres ekkoet av artister som The Beatles/George Harrison og Electric Light Orchestra.
Og sånn kunne man fortsatt, men «Still In Love» er uavhengig av mulige inspirasjonskilder, først og fremst et album skapt av et spillesugent og inspirert band som står mer enn godt nok på egne ben. Noe som i stor grad skyldes det lett nostalgiske lydbildet skapt av platas to produsenter, Brækhus og Gundersen (som muligens kan ha latt seg inspirere en smule av Jeff Lynne og Tony Visconti).
Alle de 10 låtene er skrevet av Monstad og Gundersen, to herrer som kan kunsten å lage svært iørefallende og tilgjengelige låter. Som for eksempel fullstendig uimotståelige spor som «Tropical Wind» (heisann, Marc Bolan), «Desire» og «Weird Game». «Bergen» kores og klappes framover til et refreng det er vanskelig å gi slipp på overtar. Mot slutten av låta smeltes vokalharmonier og gitarer sammen på fortreffelig vis. Riffbaserte «Sacrifice» og lett psykedeliske «Mezcal Woman» skiller seg litt ut fra resten av gjengen, og tilfører plata både variasjon og litt ekstra tyggemotstand. Plata avsluttes med balladeaktige «Baby’s A Star», der Legangers Mellotron på nydelig vis suser rundt i kulissene.
Etter sitt sagnomsuste debutalbum, følger Stain Monsters opp med et album de har all grunn til å være stolte av. At gjengen bygger mye av musikken sin rundt noen av grunnpilarene i rockhistorien, er egentlig bare et stort pluss så lenge de tilfører musikken både så mye egenart og musikalsk lekenhet at det historiske suset bare forblir en del av en større musikalsk enhet. Noe som definitivt er tilfelle på «Still In Love».
