Popklikk kliner til og anmelder fem ferske plater vi liker svært godt, og som vi har hørt veldig mye på i løpet av de siste ukene.

The Reds, Pinks and Purples: «Still Clouds At Noon» (album, 2024)

Glenn Donaldson, aka The Reds, Pinks and Purples, er ufattelig nok tilbake igjen! Det er ikke mange ukene siden Popklikk omtalte albumet «Unwishing Well», og nå er Donaldson altså aktuell med albumet «Still Clouds At Noon». 

Nok en gang får vi 10 mesterlige låter innen shoegazer/powerpop/new wave a la The Smiths, The Cure og Belle and Sebastian. Denne gangen er det den melankolske siden av Donaldson som får skinne, som for eksempel i den strålende åpningslåten «All Night».

Donaldson kan kunsten å lage stemningsfulle gitarbaserte poplåter til fingerspissene, det skal han ha. Det er ikke grenser for hva han kan trylle frem fra hjemmestudioet sitt. «Walking-Away World» har den magiske ‘touch’en’ som bare Donaldson kan levere. På instrumentalen «The House They Went Past» krydres det smakfullt med saksofon, mens sistelåten «Writing Songs» er en shoegazer av format.

Reds, Pinks And Purples leverer igjen og igjen. Kan det bli for mye Donaldson i monitor? Nei. Og sjekk for all del raden av cover art fra Reds, Pinks and Purples, elleve nydelige utgivelser på fem år. Keep it coming, Glenn Donaldson. (Jon Erik Eriksen)

Clairo: «Charm» (album, 2024)

Det er ingen tvil om at Clairo treffer godt med tittelen, for hennes tredje album er utvilsomt av det svært sjarmerende slaget. Den 26 år gamle, amerikanske artisten Claire Elizabeth Cottrill aka Clairo, lager sofistikert, melodiøs softpop med røtter i både jazz og soul, tilbakelent og svært behagelig musikk som trenger noen runder før den smyger seg under huden. 

Lydbildet på «Charm» er praktfullt, fylt med nydelige harmonier, florlette tangenter (piano, orgel, synth og Wurlitzer), forsiktig bruk av gitarer (akustisk, elektrisk og slide), fintfølende tromming, fløyte, saksofon, klarinett, trompet og ganske mye mer. Over instrumentene svever Clairos nydelige og varme vokal. At en av hovedarkitektene bak lydbildet er Leon Michels (Sharon Jones & the Dap-Kings, The Arcs, Lee Fields and The Expressions), er utvilsomt med på å gi plata det lille ekstra. 

Med et par unntak, som for eksempel uptempo innertierne «Sexy To Someone» og «Add Up My Love», smyger låtene på «Charm» seg av gårde på krusningene av en varm, musikalsk bølgetopp som sender tankene til artister som for eksempel Carole King, Carly Simon, Faye Webster og  Mitsky siste utgivelse. Om du liker sofistikert, sval og melodiøs softpop, er «Charm» en plata som trolig vil treffe blink. Særlig om du begynner med de to ovennevnte låtene, «Nomad», «Second Nature», «Thank You» og «Glory of the Snow». (Espen A. Amundsen)

Travis: «L.A.Times» (album, 2024)

Skotske Travis (Fran Healy, Dougie Payne, Andy Dunlop og Neil Primrose) har vært med på litt av en reise. Fra å være et ukjent pub-band i Glasgow til å bli stadionrockere i etterkant av den formidable suksessen på tampen av nittitallet (spesielt fra «The Man Who» i 1999) via det Nigel Godrich-produserte albumet «The Invisible Band» i 2001, og «12 Memories» i 2003 (Godrich produserte også dette og flere Travis-album), til igjen å miste momentet på 2000-tallet. 

Undertegnede var blant de som lot seg imponere av sanger som «Sing», «Side», Flowers In The Window», «Closer», «Driftwood» og den udødelige radiolåten «Why Does It Always Rain On Me» fra ovenfornevnte album. Bandet har alltid blitt assosiert med jordnær musikk som er lett å like, et stempel som har vært både til gode og til ulempe for denne sympatiske gjengen. 

Det nye albumet «L.A. Times», er produsert av amerikanske Tony Hoffer (bl.a. The Kooks, The Thrills, Beck, Supergrass, Turin Brakes, Sondre Lerche og Air). Beste spor: «Bus», den gospel-aktige «Raze the Bar», nevnte «Gaslight», balladen «Naked In New York City» og tittellåten. «L.A. Times» er nesten like bra som skivene rundt år 2000. Dette er i hvert fall bedre takter enn på lenge fra gode, gamle Travis. (JEE)

Birgitte Calls Me Baby: «The Future Is The Way Out» (album, 2024)

Da jeg hørte denne plata første gang, trodde jeg først at noen var godt galt i Spotifys systemer. For dette var jo definitivt noe enten The Smiths eller Morrissey hadde snekra sammen en gang i verden. Men den gang ei, for musikken som trillet ut av høytalerne var tilhørte utvilsomt til Chicago-bandet med der lett snodige navnet Birgitte Calls Me Baby (som kunne vært en utmerket tittel på en The Smiths låt). 

Da jeg oppdaget at plata var produsert av Dave Cobb, mest kjent for å samarbeide med artister som Jason Isbell, Dawes, Chris Stapelton og Colter Wall, skjønte jeg enda mindre. Men sånn er livet noen ganger og takk for det! For resultatet ble at jeg ga gjengen i Birgitta Calls Me Baby enda en sjanse. Noe jeg på ingen måte angrer på. 

Men, for å sette pris på musikken som strømmer mot deg fra «The Future Is The Way Out», er der helt nødvendig å legge eventuell irritasjon over at stemmen Wes Leavin tidvis er kliss lik Morrisseys, og at lydbildet rett som det er sender tankene til The Smiths’ plater (jada, Johnny Marr riffene er også der). 

Når der er sagt; Leavins vokal minner også både om Roy Orbinson, Richard Hawley og David Gahan (Depeche Mode), og således kan lydbildet på plata sies å være en fin miks av 50-og 60-talls rock og britisk indierock og synthpop slik den fremstod på 80-tallet. 

Etter å ha hørt Birgitte Calls Me Babys debutalbum opptil flere ganger hersker det ingen tvil om bandet evner å lage svært gode poplåter. Noe som tross alt er det viktigste i denne sammenhengen. Beste låter: «Pink Palace», «Eddie My Love», «I Wanna Die In The Suburbs» «Palm Of Your Hand»og «Impressivebly Avarage». (EAA)

Cults: «To the Ghosts» (album, 2024)

Amerikanske Cults er en indie-pop-duo dannet i New York i 2010 som består av gitarist Brian Oblivion (hvis egentlige navn er Ryan Mattos) og vokalist Madeline Follin. Bandet fikk et aldri så lite gjennombrudd i 2010 etter å ha gitt ut debuten, «Cults 7″», på deres Bandcamp-side, og har etter den tid fulgt opp med fire album, «To the Ghosts» inkludert.

Cults lager indiepop med innslag av elektronika og litt mystiske Badalemento-elementer a la Twin Peaks. Kanskje ikke den aller mest aktuelle sjangeren den dag i dag, men i arbeidet fram mot «To the Ghosts» synes jeg Cults har tatt noen sjumilssteg når det gjelder sound og produksjon. 

Stemmen til Follin har funnet sin naturlige plass i sounden og instrumenteringen er variert og spennende. Cults har absolutt sin tilhengerskare og kan kanskje ses på som et amerikansk motsvar til britiske Florence and the Machine. De mangler bare en monster-hit. Beste spor: «Crybaby», «Left My Keys», «Honey» og «Hung. (JEE)