Popklikk kliner til og anmelder fem ferske plater vi liker svært godt, og som vi har hørt veldig mye på i løpet av de siste ukene.
Jonas Lundquist: «Sorgetornets spejare» (album, 2024)
På sitt sjette album, «Sorgtornets spejare», forsetter Jonas Lundquist å imponere med åtte poplåter som holder meget høy klasse. Anført av melodiøse perler som tittellåta, «En liten pojke», «Förvirrad varg», «Järtecken» og «Land i sikte», lager Lundquist musikk som har mye til felles med for eksempel Håkan Hellström» og Hästpojken, artister som akkurat som Lundquist kommer fra Göteborg.
Med fortid fra Göteborg-bandet «Bad Cash Quartet», slapp Lundquist sitt første soloalbum, «Så e de me de» i 2008, og har siden det sluppet fire knallsterke soloskiver i popens tegn, flere av dem anmeldt her på Popklikk.
På «Sorgetornets spejare» slipper muligens synthene litt mer løs enn på tidligere album, uten at det noen gang blir plagsomt. Det finnes ikke mange nordiske artister som lager bedre popmusikk enn Lundquist. Han er rett og slett en knallgod låtsnekrer, som beriker livene til de av oss som setter pris på smart, tidløs og melodiøs popmusikk. (Espen A. Amundsen)
Angie McMahon: «Light Sides» (EP, 2024)
«Light Sides» er etter alle solemerker en samling av leftovers fra aussie Angie McMahons strålende 2023-album, «Light, Dark, Light Again», mikset på nytt og brakt til liv. Og det er overraskende gode saker til å være en slags b-sider vi får servert her!
EP’en åpner med den fine og dramatiske «Beginning». Låten glir nesten umerkelig over i glitrende «Just Like North». Tittelen «Light Sides» må være ironisk ment for det er ikke akkurat noen lystig affære vi får servert. McMahon skrider fram som en slags kvinnelig versjon av Matt Berninger (The National), ikke minst på ualminnelige gode «Untangling», hvor introen er til forveksling lik U2s «Beautiful Day», men der stopper også alle musikalske likheter.
«Interstate» er nok et sterkt spor fra denne spennende artisten fra Down under. Dersom McMahon fortsetter å skrive så gode låter som dette, er det ikke godt å si hvor det vil ende. På et godt sted, får vi håpe. (Jon Erik Eriksen)
The The: «Ensoulment» (album, 2024)
24 år etter sitt forrige album dukker Matt Johnson og hans The The albumet «Ensolvemen», som etter flere rundere i øregangene begynner å ta form. I motsetning til bandets tidligere album, inneholder «Ensoulment» ingen melodiøse kraftpakker som kan konkurrere med The The-klassikere som «This Is The Day», «Heartland», «The Beat(en) Generation» og «Slow Emotion Replay».
Fordi låtene på «Ensoulment» for der meste sniker seg avgårde, må man som lytter være en smule tålmodig, men etter hvert som de svært oppegående tekstene og Johnsons særpregende og distinkte stemme fester grepet, faller brikkene sakte men sikkert på plass. Noe nyansene og stemningen som fremkalles i lydbildet, som kan minne mye om de gamle platene, skal ha mye av æren for.
Og sånn sett er jeg ganske sikker på at «Ensoulment», mye takker være låter som for eksempel «Some Days I Drink My Coffee by the Grave of William Blake», «Kissing The Ring of Potus», «I Want To Wake Up With You» og «Where Do We Go When We Die», på sikt kommer til å vokse seg både stor og sterk. (EAA)
Malin Pettersen: «Seasons» (EP, 2024)
Etter fjorårets glimrende og sjangeroverskridende album gjør Malin Pettersen comeback innen americana/country-sjangeren.
På «Seasons» er det purisme som gjelder, det er Malin og kassegitaren og et knippe stillferdige folk-låter som smyger seg inn til lytteren. At dette er en sjanger Malin behersker og hører hjemme i var det vel ingen som tvilte på. Tittelsporet «Seasons» holder en så høy standard at den lett ville funnet plass på en utgivelse av for eksempel Kacey Musgraves. «The Speed of Life» ditto.
Den sparsommelige produksjonen holder ikke interessen oppe hele veien, men sistesporet er noe så sjeldent som en låt på norsk, og kanskje melder Malin Pettersen med det overgang til norskspråklige tekster? Den som lever, får se. (JEE)
Torres, Fruit Bats: «A Decoration» (EP, 2024)
Fruit Bats, aka Eric D. Johnson, er kjent for de fleste av oss, men hvem er så denne Torres? Jo, det er en amerikansk indierock singer-songwriter ved navn Mackenzie Ruth Scott. Scott har gitt ut album jevnt og trutt siden 2013 innen kunstpopsegmentet.
Denne gangen har hun kakket seg på lag med Johnson og det har blitt et fruktbart samarbeid, selv om potensialet ikke er helt forløst. Det hele åpner med den tøffe og eksperimentelle «A Decoration». Deretter blir det litt i overkant mye programmerte trommer og svevende synther på «Still Want More» og på «The Fox», men «Married for Love» er en fin melodi i landskapet til folk som Sufjan Stevens og Perfume Genius.
Med andre ord; strengt tatt litt variabelt fra Torres med Fruit Bats, men interessant nok på sitt beste. (JEE)
