Popklikk kliner til og anmelder fire ferske plater vi liker svært godt, og som vi har hørt veldig mye på i løpet av uka.

Diane Birch: «Flying For Abraham» (album, 2024)

Åtte år etter sitt forrige album, er Diane Birch, som debuterte med fine «Bible Belt» i 2010, tilbake med suverene «Flying For Abraham». Et nydelig produsert album som i stor grad, og på beste vis, rusler rundt i fotsporene til kvinnelige artister som Carole King, Carly Simon, Rickie Lee Jones, Stevie Nicks og Kate Bush. Men for all del, lyden av både James Taylor, Burt Bacharach, Steely Dan og Boz Scaggs, dukker også stadig opp i det ekstremt behagelige lydbildet manet fram av produsent Paul Stacey (Oasis, Steve Wilson). 

Vi snakker i all hovedsak om melodiøse, pianobaserte låter med innslag av både strykere, blåsere og fintfølende koringer. Likevel er platas fineste instrument Birch sjelfulle og mektige stemme. En stemme som går både høyt og lavt uten at det føles verken overdrevet eller tilgjort. 

De tre åpningslåtene, «Wind Machine», Juxebox Johnny» og «Moto Moon», er musikalsk hattrick av beste sort og legger lista usedvanlig høyt for de sju påfølgende låtene. Men, frykt ikke, etter at spor fire, «Shade», med vuggende piano og stilfulle innslag av blåsere og el-gitarer forlenger perleraden, er det bare å lukke øynene og drømme videre sammen med de påfølgende låtene, der særlig «Boys On The Canvas» og «Russian Doll», nekter å forlate åstedet. Sistnevnte hadde sklidd rett inn på samtlige plater Elton John slapp på 70-tallet. På «Used To Lovin’ Me» hopper Birch rett inn i 80-tallet og et litt mer strømlinjet lydbilde, noe som også fungerer mer enn tilfredsstillende  om man er i det humøret.  

T Bone Burnett: «The Other Side» (album, 2024)

Mitt første møte med T Bone Burnett var i 1983, da jeg gikk til innkjøp av hans knallsterke debutalbum «Proof Through The Night», et album der han fikk god hjelp av blant annet eminente gitarister som Mick Ronson, Pete Townhend, Ry Cooder og Richard Thompson. Låter som «Fatally Beautiful», «The Sixties» og «Shut It Tight» løfter fremdeles taket hver gang jeg hører dem.

Nå til dags forbinder nok de fleste som lytter mye på musikk på T Bone Burnett som en eminent produsent, noe som er helt forståelig med tanke på at han har gitt ut svært få soloplater.

Men nå, 41 år etter vårt første møte, benytter han anledningen til å gi ut et av sine aller beste album, «The Other Side». Et album der han tar seg tid til å reflektere og la sangene gli sakte framover. Omgitt av nydelige kassegitarer og himmelske koringer, sniker låtene seg sakte men sikkert under huden, og etterhvert pipler de sterke melodiene fram én etter én. Koringene/harmoniene fra Rosanne Cash, Weyes Blood og vokalgruppen Lucius løfter mange av låtene opptil flere hakk. 

At musikken Burnett lager har nære relasjoner til artister som Bob Dylan og Johnny Cash, er ganske åpenbart, men også navn som John Hiatt, Bruce Cockburn, Warren Zevon og Leonard Cohen dukker opp underveis. Nydelige «The Town That Time Forgot», kunne sklidd inn på opptil flere av Cohens album. Tekstmessig har Burnett også mye på hjertet, noe såre og hjerteskjærende «Everything And Nothing» er ett av flere eksempler på. 

Dyveke Kuløy: «Badlands» (album, 2024)

Popklikk lot seg imponere av Dyveke Kuløys selvtitulerte debutalbum fra 2015, og nå er hun tilbake med oppfølgeren, «Badlands», bestående av sju låter. Som på forgjengeren får Dyvekes stemme og hennes sans for tangenter, stor boltreplass. Vokalen, ligger med rette, langt fremme i lydbildet, der den både får skinne og styre melodiene.

«Badlands» er en plate der inspirasjon fra pop, soul og drypp av både jazz og gospel, setter sitt preg på låtene. Det lett majestetiske åpningssporet, «The Party», der synth, piano, sval koring og taktfast tromming former låta, kan minne om en god miks av av ABBA og Kate Bush. Spor to, «Burn For Me», er en deilig ballade pakket inn i et litt svevende og «mystisk» lydbilde. Bruk av strykere og piano, utstyrer «Ditch Me» med en fin melodiøs grunntone og tilfører låta et kammerpop-aktig preg.

På «You Hide Things» smøres soulvibbene inn i en akkurat passe dose med silkemyk jazz (tenk Sade), før tangentene på «Paper Cup» leker seg i et musikalsk landskap ikke ulikt det som sprang ut fra den amerikanske vestkysten på begynnelsen av 70-tallet. Balladeaktige og fintriste «Mr. Waters», er en erkebritisk godbit som avløses av den friske og svært fengende avsluttningslåta «Just A Game». 

Med «Badlands» fortsetter Dyveke Kuløy å imponere Popklikk med musikk der kombinasjonen av Kuløys nydelige vokal og hennes teft for gode melodier er hovedingrediensene. 

Kathryn Williams & Withered Hand: «Willson Williams» (album, 2024)

Du verden, noen ganger bare leverer verden så til de grader. I dette tilfellet i form av samarbeidsprosjektet til Kathryn Williams og Dan Williams (Withered Hand) som resulterte i plata «Willson Williams». To britiske artister med varme og uttrykksfulle stemmer som hver for seg og sammen skaper et lite arsenal av magiske øyeblikk plata igjennom.  

Plata består av 10 folkpop-låter som nikker i retning av artister som Camera Obscura, Crowded House, Bonnie Light Horseman og Pernice Brothers. Vi snakker vare og svært iørefallende låter der flittig bruk av både piano, Mellotron, trekkspill, cello og kassegitarer omkranser de sterke vokalprestasjonen på beste vis. 

Foruten en flott og energisk versjon av Cat Stevens’ «Sing Out», som ganske umiddelbart sender tankene til The Proclaimers, består plata ellers av egenkomponerte låter som alle etterhvert klatrer helt til topps, og der låter som «Arrow» «R U 4 Real», «Shelf», «Wish» og «Weekend», treffer blink på første forsøk. «Elvis», som ble skrevet rett etter å vært på en konsert med Elvis Costello, er en nydelig ballade man ikke vil være foruten.