Plateanmeldelse : BMX BANDITS – «Dreamers on the Run» (album, 2024)
Det er lenge siden jeg har blitt forført av et album på denne måten, men jammen greide BMX Bandits det med grunnlegger Duglas T. Stewart i spissen. Har BMX Bandits rett og slett laget en «mini-rockopera»? Jeg vet ikke, men det føles litt sånn. For hver runde er det nye ting å oppdage både musikalsk og tekstmessig. I stømmingens tidsalder er ikke «skip-knappen» langt unna, men «Dreamers On The Run» synes jeg fortjener å bli spilt i sin helhet.
De lærde strides om gruppa ble startet i 1985 eller 86. Bandittene kommer fra småbyen Bellshill, som fra året 1996 har vært en del av Glasgow. Teenage Fanclub og Soup Dragons kommer også fra Bellshill. Over 20 personer har vært innom BMX Bandits i gruppas levetid, og den mest kjente er nok «Teenager» Norman Blake.
I følge Discogs er følgende medlemmer i 2024 versjonen av BMX Bandits : Amanda Nizic (backing vokal og sag), Andrew Pattie (el-gitar, akustisk gitar, bass, fløyte, synth, tangenter, backing vokal, perkusjon og munnspill), Liam Chapman (trommer) og Duglas T. Stewart (vokal). Stort sett er alle låtene skrevet av Pattie og Stewart, enten sammen eller hver for seg, og de har også tatt seg av produksjonen. Disse to samarbeidet også på «soundtracket» til «Music For The Film Dreaded Light» fra 2023. Patties flotte arrangementer på albumet gir oss prikken over i’en.
Plata åpner rolig med tittelmelodien «Dreamers on the Run» og stemningen på albumet er satt. We’re dreamers on the run, trying to find the sun. No more dull days now for you and me. «Setting Sun» klappes i gang og slentrer av gårde, og når refrenget kommer får vi herlig flerstemt sang og litt George Harrison gitar som jeg gjerne ville hatt litt mer av den. «Time To Get Away» har en flott melodi. Låten «fades» ut med Gavin Thompsons trompet, plystring og sag traktert av Amanda Nizic.
Vi fortsetter med «What He Set Out To Be». Mer trompet fra Thompson gir meg Belle and Sebastian-vibber. «Cockerel’s Waiting» har noen flotte sekvenser. Halvveis inn i albumet er vi klare for Mr. Stewarts selvironiske låt, «My Name Is Duglas (Don’t Listen To What They Say)». Slutten på denne er bare flott.
My name is Duglas and I’m not quite righ / tLife can be tricky but I’m alright / Please don’t worry if you’re like me / Not quite right is a fine way to be
Eneste låt ikke skrevet av Stewart eller Pattie er «Home Before Dark – In The Industrial Zone», og lydbildet forteller oss at vi er i «industri-sonen». Litt Beach Boys også. Duglas høres litt ut som Lou Reed på «Hop Skip Jump (For Your Love)». På «The World Was Round» fortsetter Duglas og Amanda å gi oss vakker flerstemt sang. Albumet «avsluttes» med «musikal» og «storbandfølelse» i låten «The Things We Threw Away», mesterlig arrangert av Andrew Pattie. Helt til slutt får vi 56 sekunder med noe som kan minne om en god gammeldags lirekasse i «låten» «Digital Dreamers».
«Dreamers on the Run» er slutt, men hva ønsker algoritmen i min «strømme-tjeneste» å gi meg nå? Jo, da dukker et annet klassealbum opp, nemlig «Loophole» med Michael Head, anmeldt her på Popklikk for noen uker siden.
Foto: Tapete Records
