Plateanmeldelse: Nick Lowe – «Indoor Safari» (album, 2024)
Selvom 75 år unge Nick Lowes musikalske kanon er en smule ujevn, er han likevel en av mine musikalske favoritter. For når han først leverer er så det så til de grader diggbart at himmelen nesten faller ned, enten det er som medlem av Brinsley Schwarz, Rockpile eller som soloartist. Hans bidrag som produsent for artister som Graham Parker, Paul Carrack, John Hiatt og Elvis Costello, er også en medvirkende årsak til hans høye stjerne her i gården.
De sju platene han ga ut i perioden 1994 til 2011, der han mer og mer framstod som en elegant crooner med beina godt planta i soul og rock fra 50- og 60-tallet, kan knapt gjøres bedre. Og neida, jeg har selvfølgelig ikke glemt de to første soloplatene hans, «Jesus of Cool» og «Labour of Lust».
Selv hadde jeg gleden av å intervju Lowe i forbindelse med utgivelsen av «At My Age» (2007), et intervju som etterhvert utviklet seg til å handle om Lowes musikalske samarbeidspartnere, både som artist og produsent, og inspirasjonskilder. Et uforglemmelig intervju med en svært opplagt fyr som blant annet uttalte følgende:
– Jeg hører nesten bare på musikk som ble laget før punken. Det synes nemlig å være en uutømmelig kilde med musikk laget i perioden mellom 1950-1975. Sensasjonelt bra musikk lagd av mennesker fra en annen planet. De kom hit, lagde musikken og dro igjen. Det finnes knapt et bevis på at de har eksistert. Tonnevis av fantastiske plater. Jeg oppdager nye ting hele tiden.
Et utsagn som fremdeles synes å være aktuelt når Lowe i disse dager slipper sitt første soloalbum på 13 år, «Indoor Safari», der han har fått med seg maskegjengen i Los Straitjackets som backingband. En gjeng Lowe har samarbeidet med i mange år, og som var med da den gråhårede eleganten leverte en gnistrende konsert på Rockefeller i 2022.
Som på de foregående platene, som ble avsluttet med «The Old Magic» i 2011, henter Lowe på «Indoor Safari» fremdeles mye inspirasjon fra rhythm and blues, soul og rock som så dagens lys på 50-og 60-tallet.
Noe som selvfølgelig ikke kan gå galt, selvom de fleste låtene på «Indoor Safari» allerede har blitt gitt ut på EP-er og singler lenge før albumet ramlet inn i musikkuniverset. Og sånn sett er det ikke like spennende å lytte på «Indoor Safari», sammenlignet med en kliss ny plata stappet full med nye låter man aldri har hørt før. Det sagt; det er først og fremst kvaliteten på låtene som betyr noe, og der scorer Lowe nok en gang høyt på diggbarhet-barometeret. Og som alltid tilfører Lowes varme og distinkte stemme musikken en nesten magisk kraft.
Det hele settes i gang med den fornøyelige rockeren «Went To A Party», med deilige gitarlicks, en snerten gitarsolo og subtile koringer, som etterfølges av svært sjarmerende og fremoverlente «Love Starvation». Deretter rulles den røde løper ut for enda et lite arsenal med klassiske Lowe-låter, som for eksempel nydelige ballader som «Blue On Blue», «Different Kind Of Blue» og mildt oppjagede og svært melodiøse låter som «Trombone», «Jet Pac Boomerang» og «Tokyo Bay». Plata avsluttes på beste vis med semi-balladen «Don’t Be Nice To Me».
Foruten egne komposisjoner byr også Lowe og maskekameratene på en nydelig og fintfølende versjon av Garnet Mimms & The Enchanters soul-klassiker «A Quiet Place», og en lett up-tempo utgave av «Raincoat in the River» der lekne gitarer på fint vis omfavner låta som første gang ble sluppet i 1961 av Sammy Turner (skrevet av Chuck Kaye og Aaron Schroeder og produsert av Phil Spector).
Om Jesus lever? Javisst, og spør du meg ligner han veldig på en «cool» gråhåret fyr som rundet 75 i slutten av mars 2024.
Foto: Promo
