Plateanmeldelse: Villskudd – «Det kommer til å regne snart» (album, 2024)

Det Oslo-baserte bandet Villskudd har akkurat sluppet sitt andre album, «Det kommer til å regne snart». Det at de ikke har holdt på mer enn to år er faktisk vanskelig å fatte.

Albumet åpner veldig sterkt med «Flere ideer». Allerede her hører vi at Villskudd har vært i studio og kokkelert opp noe svinebra (albumet ble spilt inn i et gammelt grisehus sist sommer). Låten begynner stødig og rolig, men bygger seg fort opp til et tempo som vil gjøre selv den sløveste lytter gira. Vi får et gjensyn med det samme orgelet som ble hyppig brukt på debutalbumet, akkompagnert av blåsere og drivende gitarspill. Låten kan minne litt om enblanding av Kevin Morby og sen Velvet Underground. Vokalen drar også veldig i retning Lou Reed til tider. (I frykt for å høres for spesifikk ut må jeg si at vokalen er veldig lik sånn Reed hørtes ut live på midten av 70-tallet.)

Låt nummer to, «Du har vært her lenge», drar oss bakover i rockhistorien, akkurat slik debutalbumet gjorde. Her blir vi presentert for en Modern Lovers-inspirert sound, med raske riff og trommer, og med en skarp vokal som røsker i oss.

Som på forgjengeren, møtes vi igjen med den skranglete sounden som undertegnede digger, men på «Det kommer til å regne snart» har lydbildet modnet noe. Villskudd tar er et lite skritt i en mer moderne retning enn sekstitalls-retroen bandet har oppholdt seg i tidligere. Albumet har en noe mer moderne indie-sound til tider uten at de har gått for langt bort fra skranglerocken. Det høres rett og slett rundere ut. Om dette kommer av at det er bedre produsert eller om gutta bare har blitt bedre til å spille, vites ikke, men det er uansett en positiv utvikling.

Tekstene er gode med et klart glimt i øyet. Det er nesten like mange sitertbare strofer på dette albumet som i en sketsj av Morten Ramm. Som for eksempel «trøst meg i min bakrus, støtt meg i min jakt», «mine tanker går kun i undertøy» og «ta deg nå til rette, lille dyr», for å nevne noen.

I tillegg til at lydbildet er rundere, er det også større. Bandet har fått med seg en knallgod tidlig-Springsteen-aktig blåserrekke som virkelig får skinne på et av albumets beste låten, «Godsakene». En upbeat låt som vil passe godt i bilen på vei til hytta i sommer.

Det er en periode med flere rolige låter i midten av albumet som ved første gjennomlytting kan virke litt som de kun er der for å fylle plata, men jeg kan love deg at de kommer til å vokse på deg. Den piano- og mandolinbaserte låten «Den såpefine tida» viser seg å være et velkomment temposkifte som viser dybden i et band som tidligere har trukket mest i én enkelt retning.

Som nevnt har Villskudd bare holdt på i to år, og at de allerede har klart å skape en gjenkjennelig sound og videreutvikle denne er imponerende. Jeg gleder meg til å høre hvor denne reisen bærer videre.