Plateanmeldelse: John Grant – «The Art of the Lie» (album, 2024)
Den hardt prøvede, men kritikerroste singer-songwriteren John Grant er ute med sitt sjette studioalbum, «The Art of the Lie». I unge år var Grant også frontmann i alternativrock-bandet The Czars. Grant debuterte solo i 2010 med albumet «Queen of Denmark» og siden har han ikke sett seg tilbake. Det vil si, i nyere tid har Grant også vært vokalist i bandet Creep Show (siden 2018), et sideprosjekt han startet sammen med medlemmer av bandet Wrangler. Creep Show ga ut albumet «Yawning Abyss» i 2023.
«The Art of the Lie» viderefører Grants hang til det elektroniske og tar det med videre over i disco, som på åpningslåten «All That School For Nothing». Som elektronika-musikere flest bruker Grant selvfølgelig auto-tune plugins så det holder, men det får vi tåle.
Tekstene dveler som så ofte før ved djupt personlige ting og problematiske hendelser i barndommen, enten det handler direkte om Grants foreldre, som i «Father», «Mother And Son» og «Daddy» eller om årene med skolemobbing, utfordringene med aksept, selvrespekt eller utenforskap.
En av de virkelige godbitene på albumet heter «Marbles» – en låt som fint kunne passet inn på det som er et av mine favorittalbum med John Grant, «Boy from Michigan» (2021). Ikke hørt, sier du? Da er det bare sporenstreks å bla fram tittellåten, eller låter som «County Fair» og «The Rusty Bull». Klassikere alle sammen.
Selve rosinen i pølsa på den nye skiva er den hjerteskjærende vakre «Father», hvor Grant ved hjelp av en trommemaskin og overstyrt gitar både tar et oppgjør med og erklærer betingelsesløs kjærlighet til sitt opphav. Teksten er gripende:
/ And somеtimes I just want to run into your arms / And let you hold me, once again / I feel ashamed because I couldn’t be the man you always hoped that I would become
Midtpartiet på plata skjemmes litt av et par svake discolåter, men med «Daddy», den skumle «The Child Catcher» og «Zeitgeist» er Grant igjen inne på rett spor. Den brutalt ærlige fortellerstilen er en terapeutisk øvelse for John Grant, men det blir vakker musikk av det. Gang på gang.
