Wilco: «Hot Sun Cool Shroud» (EP 2024)
Tekst: Jon Erik Eriksen
Det er ikke ofte vi anmelder EP’er her i Popklikk, men etter en kort diskusjon i redaksjonen ble det enighet om at en omtale rett og slett er på sin plass i tilfellet Popklikk-favoritten Wilco og deres «Hot Sun Cool Shroud» som kom ut tidligere i sommer.
For her treffer virkelig Wilco med det vanskelige EP-formatet. Seks kjappe spor, uten mye om og men. To av sporene, «Livid» og «Inside The Bell Bones», er sågar bare litt stemningsskapende støy på bånd, men førstelåten, «Hot Sun», er en herlig, sløy, småpsykedelisk sommer-poplåt. Her får humla suse. Tankene går i retning salige Lou Reed og Velvet Underground.
Den rolige «Ice Cream» er fortreffelig arrangert med herlig plukking på strengene, før Jeff Tweedy & co slipper løs støygitaren og kompet på den usannsynlig fengende «Annhilation». Stemninga stiger og det blir full fest i stua, før vi til slutt får servert den nydelige George Harrison-inspirerte «Say You Love Me», hvor fela spiller en avgjørende rolle på det utrolige løftet låten får før den toner ut etter nærmere fire minutter. Kanskje en av de fineste Wilco-låtene noensinne.
Wilco viser nye takter og utsøkt finesse med denne EP’en, en utgivelse som på sin egenartede måte definerer sommeren 2024.
Wilco: «Hot Sun Cool Shroud» (EP 2024)
Tekst: Espen A. Amundsen
Den lett gyngende og svaiende tittellåta, åpner plata på fint vis. En klassisk Wilco-låt der bandet i kjent stil bygger opp til et deilig refreng samtidig som de lar det buldre litt underveis. Teksten, som muligens er en slags kommentar til klimaendringene, fremføres fra solsengen mens Tweedy, med is i glasset, lurer på om han ikke burde gjøre noe. Hele tiden omgitt av en sterk sol som både snakker og skriker mens vannet strømmer ned fra fjellet.
«Ice, glassy ice, tumble in my plastic glass / Shouldn’t I be doing something? What can I do?»
Platas to instrumentallåter byr på mye støy, skranglete gitar-og trommelek og eksperimentering i studio. Gøy å høre på, men heller ikke mer. På «Ice Cream» dras tempoet ned. Tweedys stemme er kun omgitt av forsiktig bruk av diverse strengeinstrumenter. En vakker og nedpå låt med en fin tekst der metaforene treffer godt.
På platas mest umiddelbare spor, energiske «Annihilation», bruker Wilco i kjent stil gitarene som både stenderverk og slagborr. En leken og finjustert låt som hadde glidd fint inn på Wilco-klassikere som for eksempel «Summerteeth» og «Yankee Hotel Foxtrot».
A kiss like this / Is endless tonight / This kind of annihilation/ Is alright
Plata avsluttes med nydelige og (vil jeg hevde) Beatles-inspirerte, «Say You Love Me», der Tweedy, med sårhet i stemmen, synger om eksistensielle temaer, omgitt av strykere/fele, kassegitarer, taktfast tromming og tangenter. Vakkert, akk så vakkert, og en perfekt avslutning på nok en fin utgivelse fra et av verdens beste band, Wilco. En utgivelse med med nært slektskap til fjorårets mesterverk, «Cousin».
«Once you’re born, a single drop of sun—a ray of light—holds you in its arms / Once you’re gone, you shine on in your friends and then everyone you love hears your voice within.»
