Plateanmeldelse: Kelley Stoltz – «Le Fleur» (album, 2024)
Fra å være en popsnekker som på sine første album lekte seg meg forskjellige varianter av vestkystpop, har Stoltz i større og større grad inkludert bruk av synthesizere og elektroniske dingser i lydbildet. Da jeg hørte «Que Aura» (2017), ble jeg så forundret over den musikalske forandringen at jeg måtte litt i tenkeboksen.
Men, da jeg slapp grepet og lot Stoltz nye musikalske dreining velte imot meg, var det ikke vanskelig å erkjenne at mannen aldri hadde vært bedre. For selvom jeg setter stor pris på album som «Below The Branches» (2006), «Circular Sounds (2008) og «The Dreamers» (2010), hadde Stoltz, via «Double Exposure» (2013), funnet en ny og enda mer inspirert musikalsk utgave av seg selv enn der han befant seg i begynnelsen av karrieren.
Å si at det er en musikalsk snuoperasjon, vil være å dra det altfor langt all den tid Stoltz har tatt akkurat passe store steg hele veien. Fra mulig inspirasjon fra artister som The Beach Boys og The Kinks på sine første album, dukket etterhvert fragmenter av The Velvet Underground, Big Star, Roxy Music, The Cars, Echo & The Bunnymen og etterhvert Television, Suicide, Stan Ridgway og The Flaming Lips, opp i Stoltz musikalske miks.
Etter «Que Aura», har Stoltz sluppet flere svært hørbare album, som for eksempel «Natural Causes» (2018), «Ah! Etc.» (2020) og «The Stylist» (2022), album jeg trolig ikke har gitt nok lyttetid. Trøsten får være at flere av låtene fra alle de nevnte platene har fått plass på «Best akkurat nå»-spillelistene til Popklikk.
Før jeg ga meg i kast med årets nyvinning, «Le Fleur», toppet fremdeles «Que Aura» lista som Stoltz beste album, men etter en ukes intens lytting tror jeg muligens at «Le Fleur» på sikt kan bli den nye kongen på haugen
På åpningslåta, «Human Events» høres det ut som om Rick Ocasek møter Tom Verlaine i en scene fra den siste sesong av Twin Peaks, om det gir mening. Spor to, «Victorian Box», gynger avgårde på deilig vis omgitt av et slør av synth, taktfast tromming og bass som på ingen måte gjemmer seg bort. På ekstremt iherdige og vanedannende «Hide In A Song», får Stoltz hjelp av powerpop-guruen Jason Falkner. Noe som har resultert en av i platas beste og mest tilgjengelige låter. Falkner bidrar også på det nydelige og pop’ete avslutningssporet, «Make Believer».
På lett psykedeliske «If You Ask» omkranses janglete gitarer og synth av noen skumle lydkulisser, og vips så høres musikken ut som en underfundig og besnærende blanding av The Byrds og Suicide. Fordi svært melodisterke «Reni’s Car» også er fylt med lyden av janglete gitarer, går tankene også ganske raskt i retning av The Byrds og det britiske kultbandet The La’s. Teksten, som handler om at Stoltz kjører rundt i Manchester i The Stone Roses trommeslager Renis bil, er av det usedvanlig underholdende slaget.
Det kanskje kuleste med «Le Fleur» er at flere av låtene er en slags blanding av garasjerock og synthrock/pop med enkelte innslag av psychrock, noe «Losing My Wild», «Switch On Switch Of» og «Awake In A Dream» er glimrende eksempler på. På sistnevnte popper umiddelbart de første platene til Echo & The Bunnymen opp i horisonten. To av platas mest melodiøse spor, «About Time» og «The Butterflies», oser av overskudd og spilleglede, og kan minne om noe The Cars/Rick Ocasek eller The Psychedelic Furs kunne tryllet fram på 80-tallet.
Om du ennå ikke har hørt musikken til Kelley Stoltz, er det bare å slenge seg ned på sofaen, trykke på play/slippe ned stiften, og la det stå til. Du kommer neppe til å angre!
