Hvorfor er disse sangene så bra? er en serie om sanger som kanskje du også liker.
Så ofte som mulig vil Popklikk legge ut en sak om låter vi elsker. Sangene havner i en felles spilleliste, som vokser etter hvert som nye låter melder seg i redaksjonen. Spillelista ligger alltid nederst i saken.
Denne gangen har Popklikk-Eivind skrevet om fire låter som blant annet handler om togreiser og leskur.
Les flere «Hvorfor er disse sangene så bra?» her.
Reisen som meditativ tilstand (eller sanger om leskurets muligheter)
Da Alice spør katten i eventyrland, om hvilken vei hun skal velge, svarer katten «hvis du ikke vet hvor du skal – spiller det heller ingen rolle hvilken vei du velger». For er det ikke slik, at vi så ofte verken er her eller der, men blåser som løv i vinden, hit eller dit. Vi virvles mot steder som ikke finnes. Noen ganger til en fremtid vi forestiller oss. Andre ganger til noe som synes som en opplevd fortid. Vi er alle andre steder enn her og nå.
Når vi lar reisen være en meditativ øvelse, uten ønske om å være et annet sted; utforsker vi «hvem vi er» uten å gjøre noen ting. Du er i tilstede, men ikke i fortid eller en mulig fremtid. Du er underveis – som på en motorsykkel – der reisen i seg selv er dit du skal. Du er i et forlenget «nå» øyeblikk. Du er mellom «noe», men du vet hva som er sant, og hva som skal til for å komme dit; enten du velger veien til høyre eller til venstre.
Robyn Hitchcock : «I Often Dream of Trains»
De opprinnelige togstasjonene i de store byene har et høytidsstemt preg. Det er høyt opp til taket i den luftige hallen. Det er utskjæringer på massive dører av tre. Disse bygningene er den fysiske reisens katedraler, der perrongene er skip i kirkerommet; for ankomster, gjensyn eller avskjed. Reisen var en tilstand utenfor tid. Toget vugget deg i søvn. De brune gardinene. Det skiftende landskapet utenfor togvinduet. Langsomme jorder og tunge skoger. En tid for hvile og refleksjon.
Denne låta handler om livet som en togreise. Det er musikalsk poesi. Jeg elsker hvordan Hitchcock hele tiden skifter mellom fantasi, drøm og den fysiske virkeligheten. Togstasjoner i Londons utkant, som Reading og Basingstoke, framtrer som disige og romantiske. Her er et kjærlighetsforhold. Om det er tenkt eller reellt; det er akkurat det samme. I tillegg til en fantastisk tekst, er melodien like flott med en phaser-effekt som truer med å få de bakerste vognene til å spore av, men bare nesten.
Hun med den lille sønnen i spisevogna minner meg om deg. De snakker sammen på et språk jeg ikke kjenner. Jeg får lyst til å sette meg ved bordet deres og si hvem jeg er. Men gjør ikke det. Ennå.
The Association: «Never My Love»
Du faller i søvn og våkner på samme sted, men det er et annet landskap utenfor. Tiden beveger seg sidelengs. Utenfor og innenfor er ikke lenger samme sted. Du er «i mellom» Sånn sett er du fri nå. En gang var Oslo også et sted «i mellom». Fra hver sin side av sentrum, gikk togene enten mot vest og sør – eller den andre veien – mot nord eller ut av landet, retning øst.
Dette er en vakker låt med et nesten glemt amerikansk band. The Association var kanskje den vestkyst-gruppa som behersket sangharmonier aller best. Det er flere tolkninger av «Never My Love», men det er en ro og harmoni i deres versjon som treffer meg mest. Lyden er himmelsk. Harmoniene som løfter og bærer sangen, gir en søt vektløs tidløshet; som gjør at jeg tror på sangeren, når han forteller at han aldri vil slutte å elske henne – samme hva som skjer. Men den romantiske kjærligheten blinder oss med sin herlighet og løfter, til noe som er umulig å holde fast i. I den buddhistiske tradisjonen er «lidelse» knyttet til akkurat dette; å prøve og holde fast i det som i seg selv er bevegelse. For slik er kjærlighetens natur; den lar seg ikke fange.
Brian Eno: «Here He Comes»
«Before And After Science» er mitt favorittalbum med Brian Eno. Hvis jeg ikke husker feil, åpner andresiden med denne låta. Jeg liker det lette trommespillet; mens bassgitarer, for jeg tror det er flere, får leke seg med melodien. Sånn sett er det kompet som gir den luftige blågrå stemningen av dråper i regn-pyttene på perrongen. «Here He Comes» har en enkel, men flott melodi og en tekst som er like åpen som døren ned mot perrongen på stasjonen. «The boy who tried to vanish / To the future or past» synger Eno. Jeg vet ikke hvem det er som går ned de bratte trinnene, men jeg tror han kommer hjem nå. Hjem til det som er virkelig; når vi ikke ikke lar oss rive inn i historiene våre, og virvles bort fra det eneste som er virkelig.
På engelsk står ordet «repose» for en type hvile, som vi sjelden unner oss, men som er nødvendig for et godt liv. Å hvile uten å skulle gjøre noen ting. Men det er et ord som ingen bruker lenger, for hvile har ingen status. Vi finner det igjen på norsk som «trappe-repos» som er avsatsene eller de store trinnene, der vi hviler litt før vi klatrer videre. Jeg skulle ønske det var omvendt, at ordene for aktivitet forsvant ut av språket og ble erstattet av variasjoner av å hvile.
Lovin’ Spoonful: Rain on The Roof
Jeg har hørt at svaret på spørsmålet «når er det beste tidspunktet for å plante et tre?» er «for tjuve år siden» men også «at det nest-beste tidspunktet er nå!»
I Bergen heter det «opplett» de små pausene mellom regn- og haglskurene. Leskuret blir «nå»-punktet der vi kan søke tilflukt og ta en pause uten å skulle gjøre noen ting – utenfor leskuret. Dette er en sang om leskurets friskhet og muligheter.