Plateanmeldelse: Pernice Brothers – «Who Will You Believe» (album, 2024)
Hver gang Joe Pernice åpner munnen, er jeg fullstendig solgt. Det bare er noe med stemmen hans som er så til de grader tiltalende at jeg ikke er i nærheten av å kunne sette ord på det. Om Joe hadde spilt inn en kassett bestående av kun vissvass, hadde jeg garantert hørt på den opptil flere ganger – og elsket det. Så ja, i min verden er Joe Pernice definitivt en av verdens beste vokalister.
Og sånn sett burde jeg kanskje ikke anmeldt plater der Joe Pernice bidrar på eller annet vis. Men, sånn kan det jo ikke være, for musikken han lager er, uavhengig av stemmen hans, også helt i en helt egen klasse. Det er neppe tilfeldig at en ualminnelig stor mengde med musikkjournalister i diverse musikkmagasiner, spredt rundt på alle verdens hjørner, digger både fyren og musikken han lager.
Historien til Pernice Brothers begynte i 1998 med det uovertrufne debutalbumet, «Overcome by Happiness». Et album mange, meg inkludert, mener har opparbeidet seg status som en ekte indiepop-klassiker. Og her passer det perfekt å vise til noen utvalgte ord fra Popklikk-Espen (den yngre) sin anmeldelse av skiva:
«I Pernice Brothers slo Joe Pernice seg sammen med mer indiepop-orienterte folk og lagde det jeg ikke vil nøle med å kalle et mesterverk i gitarpop-sjangeren. Noen vil også kalle det kammerpop eller kanskje til og med «singer-songwriter». Og det kan man gjerne gjøre, ettersom Overcome By Happiness er en plate der låtskrivingen og de delikate arrangementene står fram. Når Pernice topper dette med bittersøte tekster om uoppfylt kjærlighet, vennskap, feilsteg og ensomhet, så er det ikke så rart at litt nerdete universitetstyper som undertegnede falt pladask.»
Og både Espen (den yngre) og jeg har fortsatt med å falle pladask for Pernice Brothers sju resterende studioalbum etter debuten som alle står meget støtt, selvom jeg muligens synes «The World Won’t End» (2001) og «Live A Little» (2006), treffer hoppkanten litt bedre enn resten av gjengen.
At der tok ni år mellom den litt skuffende «Goodbye Killer» (2010) og «Spread the Feeling» (2019), skapte ev viss bekymring innad i Popklikk-redaksjonen, men da det viste seg at sistnevnte var en skikkelig musikalsk godbit i god Pernice Brothers-ånd, kunne vi puste lettet ut. Noe Popklikk-Espen (den yngre) beskrev på følgende vis i sin anmeldelse av plata:
«Det er bare å takke og bukke for at Joe Pernice hadde flere låter og et nytt album innabords. Dette er musikk alle som liker gitarpop og beslektede sjangre trenger. Og kanskje trenger verden det også. Uansett, vi som faktisk lytter kan i hvert fall prise oss lykkelige. Pernice Brothers har gjort det igjen!»
Og når jeg allerede har brukt såpass mange ord før jeg begynner å omtale «Who Will You Belive», betyr det selvfølgelig at Pernice Brother har gitt ut nok et album hele verden – i betydning «Den beste av alle verdener» – burde omfavne. Noe som selvfølgelig ikke kom som et sjokk på noen i Popklikk-redaksjonen.
Brorparten av de 12 låtene på «Who Will You Belive», ble skrevet i løpet av en relativ kort periode hvor tre av Joe Pernice nære venner døde, deriblant Dave Berman, kjent som frontfigur i de glimrende bandene Silver Jew og Purple Mountains. Selv beskriver Pernice det slik: «It was such a tough year. I was thinking about them a lot and watching how divided America had become. I was doing my best to try and take nothing for granted.» Om den fantastiske avslutningslåta «Purple Mountain» sier han følgende: «It’s an homage to some friends and family I lost, but it’s also about the dread of losing things that I thought would always be there.»
Selvom Pernice Brothers i all hovedsak er Joe Pernice sin baby, fikk han denne gangen god hjelp av gamle bandmedlemmer som Peyton Pinkerton, Patrick Berkery, broren Bob Pernice samt andre musikere som Joshua Karp, Liam Jaeger og Michael McKenzie.
«Who Will You Belive» er et klassisk Pernice Brothers-album, der en perfekt blanding av gitar-, kammer-, og powerpop, smeltes sammen med myke og svært melodiøse musikalske grep. Produksjonen og arrangementene, utført av Joe selv, er gjennomført med både eleganse og litt ekstra trøkk der det trengs. Foruten å høre ut som en glimrende utgave av seg selv, kan musikken til Pernice Brothers tidvis minne om artister som The Pearlfishers, Lloyd Cole, Richard Hawley, Josh Rouse, The Beautiful South og Camera Obscura, for å nevne noen.
Den gitardrevet og uhyre melodiøs tittellåta, åpner ballet på beste vis, før minst like fine og melodiøse «Look Alive», med snertne blåsere, forsetter oppturen. Spor tre, «Not This Pig», rammes inn med mye fint og litt utprøvende gitarspilling. Noe som selvfølgelig funker til punkt og prikke. De to neste låtene, «What We Had» og «Desember In Her Eyes», er to aldeles nydelige ballader, der sistnevte krydres med både strykere og blåsere.
Den instrumentale hyllesten til Robert Helpmann («A Song for Sir Robert Helpmann»), som sies å ha brakt balletten til sitt hjemland Australia, er et fint lite brekk, før Joe Pernice skrur opp tempoet og volumet på el-gitarene et par hakk på både «Hey, Gitar» og «A Man of Means». To fine låter som tilføres plata både variasjon og litt ekstra energi. På sistnevnte høres ekkoet av både The Beatles og Robyn Hitchcock.
Om country-pop duetten «I Don’t Need That Anymore» er en av årets fineste låter kan muligens diskuteres, men i min verden er den nettopp det, for den veldreide melodien, det nydelige gitararbeidet, de svale strykerne og stemmene til Joe Pernice og Neco Case», treffer blinken så til de grader at pilen fremdeles står og dirrer.
Plata avsluttes med tre utrolig fine og følelsesladede ballader der stemmen til Joe Pernice virkelig får skinne. En stemme fylt med så mye ømhet, varme og tilstedeværelse at man kan miste pusten av langt mindre. Når strykerne, blåserne og koret forsiktig ramler inn på avslutningslåta, «Purple Mountain», er det bare å legge seg i fosterstilling å slippe løs tårene.
Så joda, Pernice Brothers har, ikke uventet, gjort det igjen. Nå gjenstår det å se om noen av de tradisjonelle dagsavisen i Norge, også klarer å skrive noen ord om denne musikalske perlen (noe de selvfølgelig ikke kommer til å gjøre).
Foto: Pernice Brothers homepage
