Plateanmeldelse: Father John Misty – «Mahashmashana» (album, 2024)

Etter å ha hørt Father John Misty (også kjent som Josh Tillman) sitt nye album, «Mahashmashana», er jeg fremdeles av den oppfatning at hans to første utgivelser, «Fear Fun» (2012) og «I Love You, Honeybear» (2017), er hans beste utgivelser så langt i karrieren. Kanskje særlig sistnevte, der han virkelig setter skapet på plass. Mistys tredje album, «Pure Comedy» har jeg aldri blitt helt klok på, et svært ambisiøst album fylt med så mange ord og mye tankegods at det nesten tipper over. Tidvis usedvanlig sterk, tidvis for krevende. 

På oppfølgeren «God’s Favorite Customer» senket Misty skuldrene ned i et behagelig og raffinert lydbilde samtidig som han la mer vekt på melodier og musikalsk nøkternhet. Brorparten av låtene kombinerer tekst og melodi på en briljant og svært tiltalende måte. Det hørtes som vanlig veldig vestkyst, denne gangen med spor av artister som Harry Nilsson, The Beatles/John Lennon og John Grants «The Queen Of Denmark». «Chloë and the Next 20th Century» (2022), som jeg hadde store forventninger til, traff meg dessverre aldri spesielt hardt, og var sånn sett en aldri så liten nedtur.

Etter å ha hørt mye på «Mahashmashana» de siste ukene, opplever jeg at Misty fortsetter sin musikalske berg og dalbane, men denne gangen kiler det heldigvis ganske mye i magen. Som på «Pure Comedy», sparer ikke Misty på konfekten – vi snakker skikkelig musikalsk pondus fra begynnelse til slutt – men denne gangen klarer han i større grad å holde litt igjen der det trengs. Det sagt, Misty åpner kompromissløst med tittellåta som tikker inn på ni minutter og 20 sekunder. En usedvanlig fin og ambisiøs låt, men fordi den krever lyttere med både stamina og en positiv innstilling, burde den kanskje dukket opp litt senere på plata. 

Før jeg gyver løs på resten av låtene, kan jeg allerede nå skrive under på at Misty også denne gangen synger/pratesynger som bare han kan. Hans kule, lett tilbakelente vokal tilfører fremdeles musikken både melodisk teft, sjarm og store doser coolness. Jeg kan også skrive under på at jeg i utgangspunktet liker tekstene, men at jeg i kjent stil sliter med å knekke koden til Mistys litterære univers. Om jeg må rangere, er «Mahashmashana» (per dags dato) sånn cirka like (knall)sterk som «God’s Favorite Customer».

Spor to, «She Cleans Up», er av den knallsterke sorten der lydbildet fylles opp med tøffe og kantede gitarriff, som godt hjulpet av en hissig saksofon, driver låta framover på energisk vis. Neste låt ut, «Josh Tillman and the Accidental Dose», er av det dramatiske slaget, litt sånn Dante i Inferno-aktig, en låt som som fungerer veldig bra mye takket en fin vekting i bruken av trillende tangenter, gitarlicks og strykere. Deretter følger nydelige «Mental Helth» der både utsøkt bruk av strykere og blåsere tilfører musikken en fin blanding av melodiøsitet og litt pomp og prakt. 

Intense og lett oppjagede «Screamland» er i utgangspunktet en fantastisk låt selvom det tidvis trykkes inn i overkant mye lyd og bruk av effekter. Noe som er litt synd, for innledningsvis lover det usedvanlig godt. Men her er jeg muligens i overkant streng, for alt i alt er «Screamland» en utmerket låt. 

Åpningen på «Being You» føles litt som å hvile ut på et behagelig vegg-til-vegg-teppe, en følelse som bare forsterkes når strykere og blåsere slippes til. En rolig og avslappet låt skapt for late dager i solsenga med en drink i hånda (helst i nærheten av en bassengkant et eller annet sted i California). 

Deretter følger platas mest uptempo-låt, «I Guess Time Just Makes Fools of Us All», der diverse tangenter/synther og blåsere, driver musikken framover på ypperlig vis. Utvilsomt en deilig og litt feststemt sang som særlig vil treffe lyttere som liker artister som for eksempel Boz Scaggs og The Doobie Brothers. At den varer i over åtte og et halvt minutt er for en fyr som meg, muligens litt i overkant. Plata avsluttes på beste vis med svale og silkemyke «Summer’s Gone», utstyrt med strykere hentet rett ut fra Randy Newmans filmmusikk-arkiv.  

Med «Mahashmashana» befester Father John Misty sin posisjon som en av USA sine mest ambisiøse og spennende artister. At han nok en gang leverer litt ujevnt betyr ikke all verden så lenge han leverer så til de grader når han først lykkes, noe som ofte er tilfelle på «Mahashmashana». Produksjonen og lydbildet fylles opp med uendelig mange instrumenter og små og store musikalske krumspring at det nesten blir for mye av det gode, men bare nesten, for produksjons-og lydmessig er utvilsomt plata «second to none» som de sier der Misty og gjengen kommer fra. 

Ps! Jada, Jonathan Wilson bidrar selvfølgelig på plata.