Plateanmeldelse: Maggie Rogers – «Don’t Forget Me» (album, 2024)
På «Don’t Forget Me» tar amerikanske Maggie Rogers endelig steget helt over i voksen americana, riktignok med en ungdommelig twist og fortsatt søkende tekster.
De to singlene som kom i forkant av albumet (tittellåten og «So Sick Of Dreaming») var begge godt plantet i alternativ-countryen, langt unna poplåten «Want Want» som banet vei for henne fra det forrige albumet, «Surrender», et album vi behørig omtalte her i Popklikk: En finfin miks av tidsriktig pop og deilig folkrock – Popklikk
Plata er co-produsert av den renommerte låtskriveren og produsenten Ian Fitchuk, som også var tungt involvert på den nye skiva til Kacey Musgraves. En travelt opptatt mann der, altså. Samarbeidet med Fitchuk har vært tettere enn tett på «Dont Forget Me», hvor han er oppført som produsent, låtskriver og i tillegg spiller det meste på de fleste alle låtene, inkludert den utrolig fine tittellåten. Et lykketreff av et samarbeid. Og tittellåten? Den låten kommer vi tilbake til.
Plata åpner med den biografiske og energiske «It Was Coming All Along». Det låter friskt og tøft, Alanis Morisette-style. «Drunk» har litt av de samme kvalitetene, men det tar seg voldsomt opp med fine «So Sick Of Dreaming», som like gjerne kunne vært på siste skive fra Kacey Musgraves, men Rogers synger med en nerve og sjel som løfter låtene mange hakk. «The Kill» har tøff gitar (spilt av Fitchuk) og stilig synth. Balladen «I Still Do» er platas pusterom, mens «Never Coming Home» har et driv som var den skrevet av selveste Tom Petty.
Maggie Rogers har virkelig spart rosinen i pølsa til slutt; tittellåten «Don’t Forget Me» er noe i nærheten av en perfekt alternativ-country-låt, og blant de fineste jeg har hørt innen sjangeren, i hvert fall på denne siden av den siste til Waxahatchee. Låten er som skreddersydd for Maggie, som synger med uvanlig innlevelse og troverdighet. Når den toner ut etter 4:25, føles det som om det hele tar slutt altfor tidlig. Og hvem tror du spiller det utrolig stemningsfulle pianoet? Jo, Ian Fitchuk, så klart.
Det er bare å ønske Maggie Rogers velkommen inn som fullverdig medlem i americana-familien. Vi har mye godt i vente fra den kanten i årene som kommer.
Foto: Maggie Rogers’ Homepage
