Platebutikken: Birgitte Calls Me Baby – «The Future Is The Way Out» (album, 2024)
Da jeg hørte denne plata første gang, trodde jeg først at noen var godt galt i Spotifys systemer. For dette var jo definitivt noe enten The Smiths eller Morrissey hadde snekra sammen en gang i verden. Men den gang ei, for musikken som trillet ut av høytalerne tilhørte utvilsomt til Chicago-bandet med der lett snodige navnet Birgitte Calls Me Baby (som kunne vært en utmerket tittel på en The Smiths låt).
Da jeg oppdaget at plata var produsert av Dave Cobb, mest kjent for å samarbeide med artister som Jason Isbell, Dawes, Chris Stapelton og Colter Wall, skjønte jeg enda mindre. Men sånn er livet noen ganger og takk for det! For resultatet ble at jeg ga gjengen i Birgitta Calls Me Baby enda en sjanse. Noe jeg på ingen måte angrer på.
Men, for å sette pris på musikken som strømmer mot deg fra «The Future Is The Way Out», er det helt nødvendig å legge eventuell irritasjon over at stemmen Wes Leavin tidvis er kliss lik Morrisseys, og at lydbildet rett som det er sender tankene til The Smiths’ plater (jada, Johnny Marr riffene er også der). Ja, selv sleiken til Leavin; en cool dude som fremstår som en sofistikert crooner av beste sort, sender tankene til en ung Morrissey.
Når der er sagt; Leavins vokal minner også om tøffinger som Roy Orbinson, Richard Hawley og David Gahan (Depeche Mode), og således kan lydbildet på plata sies å være en fin miks av 50-og 60-talls rock og britisk indierock og synthpop slik den fremstod på 80-tallet. Britpop? Jada, litt av det også, som for eksempel Suede slik de fremstod på «Coming Up» fra 1996. Noen vil muligens også mene at Chicago-gjengen fremstår som en slags pop’ete utgave av The Strokes.
Om tekstene på plata sier Leavin blant annet følgende:
«I want to be earnest even when it’s uncomfortable, and write unapologetically about things like my intense fear of death. ‘The Future is Our Way Out’ is about that fear, but it’s also about hoping there might be something beyond death, a way out of all the mess and the sadness that plagues us in life.»
At noen vil hevde at låtene mangler litt egenart, er fullt forståelig, men i mitt tilfellet klarte bandet, etter flere gjennomlyttinger, å få egne, og svært stødige, bein å stå på.
Der som er (nesten) helt sikkert er at Birgitte Calls Me Babys debutalbum opptil evner å lage svært gode poplåter. Noe som tross alt er det viktigste i denne sammenhengen. Beste låter: «Pink Palace», «Eddie My Love», «I Wanna Die In The Suburbs», «Too Easy» og «Impressivebly Avarage».
