Plateanmeldelse: Gillian Welch & Dave Rawlings – «Woodland» (album, 2024)

Det er rart hvordan to gitarer kan fylle et rom med alle frekvensene du strengt tatt kan oppfatte – når Gillian Welch og Dave Rawlings drar i gang den helt akustiske «Lawman» etter to innledende låter med lekkert dempede trommer bak i lydbildet, gjør de det med lekre toner som minner svakt om Paul McCartneys klassiske «Blackbird» fra 1968. 

Etter et par lyttinger er hodet fullt av utsøkt fingerspill, akustisk vellyd, dobro-gitar og litt banjo, men fremfor alt Gillian Welchs vare og gudbenådede sangstemme. 

«Woodland» er nemlig vellyd fra ende til annen. Welch og Rawlings er for lengst etablert som en slags folk-americanaens monarkpar. Det var vel klart allerede da åpenbaringen «Time (The Revelator)» kom i 2001, og siden det har Grammyene, hyllestene og en lang rekke utsøkte album kommet på rekke og rad.

Det åpner riktig så fortreffelig med to låter i et slags «J.J.Cale møter Fleetwood Mac midt på søttitallet»-landskap. Det er nær perfeksjon allerede i åpningslåta «Empty Trainload of Sky», som for øvrig slekter melodisk på nettopp J.J. Cales «Don´t go to Strangers». Og så får vi enda et løft og noen helt overjordisk vakre vokaler i neste låt, «What We Had». Da er jeg solgt.

Det er jo ikke akkurat et folketomt felt, dette – tradisjonell moderne folkemusikk. Men ikke er det helt country, ikke er det helt folk. Og som med Lucinda Williams, er det vokalen, tekstene og låtene som skiller denne klinten fra hveten.

Det er små knepp av uforutsigbarheter og lekne vrier i melodiføring og spilling. Glemte jeg å si at Dave Rawlings også synger et par låter? Det gir akkurat den tiltrengte variasjonen.

Det kommer mange utgivelser i americana- genren, og det er veldig mye jeg ikke har hørt. Men ved siden av Adrianne Lenkers utsøkte album fra i vinter må da dette være årets åpenbare høydepunkt?