Plateanmeldelse: Richard Thompson – «Ship To Shore» (album, 2024)

Noen ytterst få artister er sitt eget univers, sin egen sjanger. Det finnes en håndfull av dem. Tom Waits, Van Morrison, Dylan selvsagt. Og noen få til, som Richard Thompson. Hans innflytelse kan knapt overdrives, som primus motor i legendariske Fairport Convention, via en perlerad klassikere med eks-kona Linda på 1970- og tidlig 80-tall og ikke minst en fryktinngytende god og lang rekke soloalbum.

«Ship to Shore» er det 18. i rekken, og det er velkjente toner fra en Thompson i storform vi får her. Mindre sær enn forgjengeren, men gitarlegenden liker fortsatt å bevege seg langs uoppgåtte stier, eller i skjærbelagte farvann, om vi skal holde på den marine metaforbruken albumets tittel inviterer til.

Det går mer i moll enn i dur, både tonalt og metaforisk. Her er det krigstraumer i «The Fear Never Leaves You», og ellers nakne realiteter i et tøft kjærlighetsliv snarere enn idylliske eller romantiserende fortellinger. Men ikke uten humor og håp, heldigvis, som i shantyen «Singapore Sadie» og «Maybe», den mest poppete låta her.

Kanskje et knippe nyere artister kan bidra til at yngre folk også oppdager Thompson? Fjorårets magiske album fra irske Lankum følger jo elegant opp den keltisk-orienterte tradisjonen, mens et band som The Tubs har en vokalist som til de grader låner tungt av Thompsons karakteristiske frasering.

Som vanlig på album med denne gitaristenes gitarist flommer det over av sprelske vrier i den helt egne stilen ingen andre egentlig er i nærheten av. Rent, sylskarpt og sprudlende øregodteri, med andre ord. Det er bare å ta av seg hatten, for det ikke spor av tegn til aldring eller sendrektighet fra denne 75-åringen.  

Foto: Richard Thompson’s homepage