Plateanmeldelse: Jørund Vålandsmyr & Menigheten – «Bakgårdsgater» (album, 2024)

Om Popklikk har fulgt med i timen, er «Bakgårdsgater» Jørund Vålandsmyr & Menighetens fjerde album. Et musikalsk samarbeid som startet med to glimrende album på under ett år, «Til dere som er lykkelige» og «hvite dager, mørke kvelder», før «Mellom Eydehavn og Hedemora» så dagens lys i fjor. 

Hvor «Bakgårdsgater» havner i rangeringa av Jørund og gjengens plater, er vanskelig å si; Popklikk setter nemlig stor pris på alle platene de har sluppet så langt. Det er likevel liten tvil om at bandets nye åndsverk bare blir bedre og bedre etter hvert som nyansene i lydbildet får festet seg. «Bakgårdsgater» er nemlig det som på fagspråket kalles en skikkelig «grower». 

Låtene på «Bakgårdsgater» er en hyllest til gamle gater og bygårder, og fylt opp med historier om mennesker som har levd sine liv der, enten i ensomhet eller som en del av et fellesskap. Jordnære historier fylt med hverdagsrealisme og mennesker som på ingen måte har trukket vinnerloddet i denne underlige kloden vi trasker rundt på. Noe nydelige «Fatte deg i korthet» og intense «Fru Simonsen i F» og «Villsprungen», er tre rørende, gode eksempler på.  

Men, selv om tekstene ofte handler om ensomhet, utenforskap og tøffe levevilkår, er de også fylt med mye varme, omsorg og solidaritet for menneskene og skjebnene som skildres. Litt sånn Oscar Braaten møter «Lyckliga gatan», om det gir mening. Vi snakker tidvis svært gode tekster, flere av dem skrevet sammen med poeten Bernhard Vigen, som tilfører musikken en kunstnerisk dimensjon som ikke ofte dukker opp i musikkens verden. 

At låtene tar utgangspunkt i samme bygård framkommer av pressskrivet, men hvor akkurat hvor er vanskelig å vite, selv om det er fristende å tenke seg at de har hentet inspirasjon fra østkanten i Oslo. Men, det er bare vill gjetning, for dette er universelle fortellinger om menneskeskjebner som kunne ha funnet sted i stort sett alle verdens byer. Det er også mulig å tenke seg at låtene og tekstene kan fungere aldeles utmerket på en eller annen teaterscene. Men, akkurat det er det opp til fremtiden å bestemme. 

Det hjelper likevel lite med gode tekster, om ikke også resten av pakka er intakt. Noe den er (pakka, altså) på «Bakgårdsgater», der en utsøkt blanding av rock, pop, visesang, salmer og jazz setter sitt preg på musikken som både går, rusler og springer ut av rillene. Hvilket igjen preger både tempo i låtene og dynamikken i et lydbilde der det foruten gitar, trommer og bass også er gjort plass til både fiolin, munnspill, saksofon, pikkolofløyte, trombone og synth. 

Selv om Vålandsmyrs særegne og gjenkjennelige stemme står fjellstøtt plata igjennom, gnistrer det til litt ekstra til når han får vokalhjelp av Tuva Syvertsen (Valkyrien) og David William Øynes (Villskudd) på tre av platas beste låter, «Lengte langt av lei», «Epilog til gjenboere og nyinnflytta» og «Villsprungen». Sistnevte låt tilfører plata så store doser med både villskap og energi at den nesten løper fra resten av gjengen. Men bare nesten. 

At brorparten av låtene tar seg litt ekstra tid når de rusler rundt i de trange gatene og grå bygårdene tekstene beskriver, tilfører musikken en herlig miks av nostalgi, tristesse, lengsel og håp. Noe som i stor grad skyldes en nøktern og litt gammelmodig, men likefullt stilfull produksjon der blåserekka til Frank Znort Quartet tilfører lydbildet mange fine detaljer. Den litt odde bruken av synth på låter som «Arbeidskar» og «Hvorfor slapp du meg aldri inn» fungerer også som bare rakkeren.  

«Bakgårdsgater» er en plate som rører og beveger, og setter tankeprosessene i gang. En plate med et stort hjerte som banker for solidaritet og medmenneskelighet i en verden fylt med så mange rundkjøringer og veikryss at enkelte av oss rett som det er ender opp i en mørk blindvei.