Plateanmeldesle: Rural France – «Exactamondo!» (album, 2024)

Musikkverden i dag er et underlig skue. Noen få artister tar en stadig større del av kaka, fordi algoritmer, kunstig intelligens og den rå kapitalismen tjener dem best og mest. Men, musikk kan også være noe annet. Det har alltid også hatt et element av motkultur i seg. Det kan bare være noen folk som kommer sammen i et fellesskap og gir ut god musikk. Misforstå meg rett: jeg mener ikke det er feil å tjene penger på å drive musikk, tvert imot. Problemet i dag er bare at det er blitt nesten umulig for de aller fleste artister!

Derfor er det så forfriskende med DIY-etoset som fortsatt lever videre hos noen entusiaster. I sjangerne jeg følger med på (type indie, gitarpop og powerpop) finnes det mange slike oaser av veldig god musikk, laget av bra folk, som fortjener et større publikum. Meritorio Records er ett av disse miljøene. Denne labelen holder til i Madrid, men gir ut en masse kule album fra ulike himmelstrøk. Sjekk ut band som The Telephone Numbers, Monnone Alone, The Maureens og Model Shop, for å nevne noen.

Og da har vi kommet til dagens band: Rural France! Nei, dette er ikke et band fra landsbygda i Frankrike. Dette er to karer som holder til i Wiltshire, sørvest et eller annet sted i England. Hva bandnavnet hinter til, vet jeg ikke, men det er muligens drømmen «Middle England» har (eller hadde før Brexit?) om et landsens sted i Sør-Frankrike.

Musikken Rural France spiller er ikke spesielt «rural», vil jeg si, men det kan godt være at det å bo utenfor byen åpner muligheten til å kunne øve og spille inn uten at det koster skjorta i leie og slike ting. For, dette er lo-fi av typen som spilles inn i et skur, en kjeller eller på et soverom i andre etasje. Det er musikk laget med få ressurser, men med stort overskudd!

Første hint kommer i åpningslåta «Tag Along» som etter noe piano-klimpring sender tankene i retning av Guided By Voices rundt «Bee Thousand». Det spraker i høyttalerne, men det er en melodi å elske, nærgående vokal og harmonier langt bak i miksen.

Gitarene «ringer» og jangler på i de fleste låtene, det er en form for «skitnere» versjon av det band og artister som Teenage Fanclub, Matthew Sweet eller Lemonheads driver med. Sleng inn en dæsj Pavement, kanskje, med en lekenhet som kan minne om Bull som vi anmeldte tidligere i vår.

Jeg kan i hvert fall ikke motstå en låt som «Sunsplit» som bare ruller avgårde, bittersøt og melodiøs eller «Ghost Dance», en mid-tempo gitarpop-godsak der keyboard brukes med enkel, men stor effekt i å understreke refrenget. Ja, og her får vi et munnspill-intermezzo lagt inn også. Det er rett og slett slike små drypp og ornamenteringer som ofte hever låter og album i den utvidete gitarpop-sjangeren.

«Packhorse» var første singel fra albumet, en låt som lett kunne vært en «hit» under den svenske indie-bølgen på 90-tallet. Nydelig! I «Blabbermouth» roes det noe ned, vokalen er mer framme i lydbildet og så har vi den fine pedal-steel gitaren da! Send dette til Evan Dando, han hadde elsket det!

«Juliette! / I had a dream about ya / you didn’t mention him at all…» som det synges under gitardrivet i «Stay Away From the Widow, Sidney» peker i retning av et klassisk tema i indie-pop’en: alt er ikke alltid enkelt, samtidig er det i hverdagslivet livet leves, på godt og vondt.

Til slutt får vi slow-burneren «Prize Goose» med solfylte harmonier, skimrende mellotron-toner og perfekte lo-fi gitarer. Merci, Rural France!

Foto: Meritorio Records