Plateanmeldelse: Utan Dom. – «Och man äter inte Nuggets vid en sjö» (album, 2024)
Når jeg skriver dette bøtter det ned med regn utenfor vinduene der en grå og matt himmel skygger for selv den minste solstråle. Vi befinner oss helt på tampen av september, med oktober luskende rett rundt hjørnet. Høsten har kommet for å bli, med alt det det innebærer.
Personlig er jeg ikke spesielt begeistret for høstens mange lunefulle innfall. Regntøy, paraplyer, slagstøvler og våte benker er ikke helt min greie. Når det er sagt, de gangene høsten viser seg fram i sin beste skrud og høstfargene eksploderer foran øynene mine, kjenner jeg på en tilfredshet og ro de andre årstidene ikke kan by på.
En tilfredshet og ro som umiddelbart dukker opp når jeg hører på Utan Dom. sin nye plate, med den velklingende og mildt humoristiske tittelen, «Och man äter inte Nuggets vid en sjö». En plate som åpner med lyden av regn før vokalen setter i gang åpningslåten med følgene ord: «Det er redan september».
«Och man äter inte Nuggets vid en sjö» er det svensksyngende Sarpsborg-bandet Utan Dom. sin fjerde fullengder, og trolig også deres beste utgivelse så langt. En plate bestående av 22 spor hvorav 11 av dem er korte, stemningsskapende instrumentaler som på fint vis binder låtene sammen slik at plata oppleves mer som en helhet enn mange frittstående deler. Mannen bak instrumentalene, Olav Mellum Arntzen, beskriver dem som «Korte, små, musikalske pauser som skulle brukes på albumet, litt for å nullstille lytteren. Litt som syltet ingefær hvis man spiser sushi.»
Etter åpningslåta, «Redan september», fylles det på med saktegående små perler, som for eksempel «Redan november», som dukker opp midtveis i plata, og er med på å understreke at det er høstens og vinterens farger og klanger som fargelegger mesteparten av låtene, selv om det underveis også har sneket seg inn en låt som handler om en overskyet ettermiddag om sommeren.
Ved å tematisere livene til Anders, Mikaela, Allan, Agnes og Calvin sine liv gjennom et år, benytter Utan Dom. seg av et litterært grep som tidligere er blitt brukt av svenske artister som Evert Taube, Bellmann, Cornelis Vreeswjiik og Stefan Sundström. Et grep som tilfører tekstene – og sånn sett også musikken – en litterær dimensjon, som pirrer lytterens nysgjerrighet.
Om persongalleriet og tekstene forteller Lasse Karlsen følgende:
«Tekstene på albumet beskriver livene til disse karakterene gjennom et år av deres liv, med både tilbakeblikk, nåtid og dystre fremtidsutsikter. Selv om beskrivelsene til tider er ganske mørke med lite håp å spore, fins det også en omsorg og varme for disse litt stusselige karakterene.»
Noe som selvfølgelig stemmer på en prikk, det er tross alt Karlsen som er mannen bak ordene. Det må også legges til at det skjuler seg en del lune humoristiske innslag i tekstene, som er med på å forsterke omsorgen og varmen for persongalleriet som ofte virrer rundt i mørket på jakt etter lysglimt og håp. Og sånn sett oppleves flere av tekstene som både tvetydige og åpne med tanke på hvordan de kan tolkes. Noe disse setningene fra «Redan september» er et av flere eksempler på:
«Även om det är höst, så är det den här gången lite mer vår i luften. Mikaela och hennes pojkvän Calvin tar en sista tur till sin klippa innan det blir mörkt. Trots att det är september ligger sensommaren fortfarande kvar i luften. De ser vågorna vila innan dom försvinner. Det fins ingen brådska. Det är redan för sent.»
At tekstene gjennomgående er svært gode er det ingen tvil om, og etter å ha hørt plata flere ganger, tar jeg meg i å tenke at «Och man äter inte Nuggets vid en sjö» mer og mer minner om et konseptalbum. En følelse som bare forsterkes av at låtene i stor grad er ganske likelydende både med tanke på tempo, arrangementer og lydbilde.
Før og mellom de nevnte instrumentalene, befinner det seg 12 låter der Lasse Karlsen, godt hjulpet av Frode Fivel og Mathilda Juni Arntzen, bidrar med sarte og ømme sangprestasjoner som kler låtene helt perfekt. Når Karlsen og Arntzen fremfører sangene sammen, slår det virkelig gnister; for dette er to stemmer som er som skapt for hverandre, og som sammen tilfører musikken en helt spesiell stemning.
Lydbildet er, foruten de fremragende vokalprestasjonene, i all hovedsak bygd opp rundt mildt temperert bruk av piano, synth, trombone, trekkspill, el-gitar og bass. Et lydbilde som tillater låtene å bevege seg forsiktig framover og over i hverandre, nesten uten at man merker det. Men, bare nesten, for etterhvert dukker det opp nyanser som både forener og skiller låtene fra hverandre på forbilledlig vis. Når bandet selv beskriver sangene som «små solstråler i et mørkt teppe av skyer», treffer de godt, synes jeg. For selv om sangene lokker fram både melankoli, tristesse og en følelse av håpløshet, finnes det også glimt av både håp, lengsler og trøst i musikken.
Selv om det begynte med at jeg elsket låter som «Redan september», «Nuggets vid en sjö», «Anders åkte aldrig til Pantagonien», «Sånger hela dagen» og «Jag sleppte dig inte», er situasjonen her og nå at jeg digger alle låtene og hele det musikalske konseptet så til de grader at jeg velger å anbefale absolutt hele sulamitten.
Ja, det tok litt tid, men nå kan høsten, takket være Utan Dom., kaste seg over meg med alt den har å by på. Jeg står nemlig klar, full av pågangsmot, ikledd både sydvest, slagstøvler, vanntette klær og en ferdigpakket sekk full av svart kaffe, nuggets (under tvil) og minst fire plater med Marabou.
Ps! Stort pluss i margen til Anita Raa for de utrolig flotte fotografiene og coverbildene som ble tatt på en festival dypt inne i skogen i Värmland i sommer.