Plateanmeldelse: Styva Linan – «Styva Linan» (2024)
På sitt andre og selvtitulerte album fremstår fremdeles Styva Linan som den meget energiske sekstetten fra Gøteborg som mottok mange hyllester i hjemlandet for sitt debutalbum «Dallas». Et album som fikk den anerkjente anmelderen Jan Gradvall til utrope bandet som «Håkan Hellströms själsliga arvtagare» og som Göteborgs-Posten beskrev som «bandet som ska rädda Göteborgs popmusik».
Som på den to år gamle debuten leker Styva Linan seg fremdeles innenfor sjangre som rock (typ progrock, pubrock og boogierock), visepop, jazz og blues. Tidvis hviler det også en litt naivistisk tilnærming til musikken de lager. Sammenlignet med debuten er muligens nyvinningen en smule rundere i kantene.
Akkurat som på debuten har bandet latt seg inspirer av artister som preget det svenske musikkuniverset på 70-og 80- tallet, som for eksempel Nationalteatren, Hoola Bandoola Band og Wilmer X. Selv hører undertegnede også britiske artister som Mickey Jupp, Brinsley Swartz og Dire Straits i miksen.
Styva Linans nye album består av 13 låter, der tre av dem er korte, og ganske fine mellomspill («interluds») som tilfører musikken noen små pusterom. Plata åpnes med «Micke The Driver» og «Molly», to melodiøse låter der el-gitarene vies mye plass. Folkelig og livsglad rock et godt stykke unna MC5 og The Stooges, for å si det sånn. Sistnevte er en skikkelig rock’roll’-stomper som fester seg så godt som umiddelbart.
På «Bränd» og «Trubbel» trøkkes det på herlig vis til litt ekstra, før et lite mellomspill fører lytteren over til platas kanskje mest interessante spor, «Ut i mörkret», der bandet virkelig får vist fram sin allsidighet. En låt som slentrer av gårde og der vokalen(e), avløses av mange musikalske krumspring der el-gitarene nok en gang vies mye plass. Noe som fungerer overraskende bra, og som titt og ofte sender tankene til en litt progga utgave av Dire Straits.
Påfølgende «Istid» er både varm og god og litt bo’kaspersk både i form og utførelse før vakre, viseaktige og lett jazzete «Rododendron», fyller rommet med svær gode vibber. Et par Stones-riff senere befinner vi oss i «Det brinner», en tøff rocker der opptil flere blåsere får være med på moroa.
Om du liker focaccia, faller trolig instrumentalen (med litt innbakt nynning) «Focaccia» i smak, en låt som lett på tå svaier i vinden, før bandet setter inn det siste støtet med fenomenale «Björkåsen». En perfekt avslutning med en litt sørgmodig tekst som ved hjelp av fint gitararbeid og noen deilige blåsere sender plata ned i solnedgangen på beste vis.
Om Styva Linan med sitt andre album redder Gøteborgs popmusikk, er lite trolig med tanke på at byen lenge har vært forsynt med en rekke gode artister, men at det er et jæskla godt album er det ingen tvil om. Om albumet er like godt som debuten, vil tiden visen, mer er det ikke å si om det.
Konklusjon: Lytt og bli glad!
