Plateanmeldelse: Fontaines D.C – «Romance» (album, 2024)

Man skal ha rimelig høy selvtillit når årets sommersingel plasseres som siste låt på albumet. Jeg snakker selvsagt om «Favourite», den tredje siste singelen i oppspillet til Fontaines D.C.s nye album «Romance» som endelig er ute nå.

Det er en låt med en sånn klassisk umiddelbarhet og stilsikkerhet som bare dukker opp en gang hvert skuddår. Litt som The La’s «There She Goes», stort sett én akkordprogresjon gjennom hele låta, men hva gjør vel det når melodien og gjennomføringen er så genialt bra…

Og så viser det seg at det er helt logisk at dette er sistelåta – et forløsende løft etter den langt tyngre «Death Kink».

I et lanseringssskriv forteller bandet at «Romance» er et resultat av baller spilt fram og tilbake mellom bandmedlemmene Grian Chatten (vokal), Carlos O’Connell (gitar), Conor Curley (gitar), Conor Deegan (bass), og Tom Coll (trommer) etter at forgjengeren  «Skinty Fia» kom i 2022 og Fontaines D.C dro på Nord-amerika-turné med Arctic Monkeys. De nevner inspirasjonskilder som Shygirl, Sega Bodega, Mos Def, A$AP Ferg, OutKast og Korn samt de soniske aspektene ved heavy metal og hiphop.

Det er en ambisiøs sak, dette  – det er derfor en lettelse at låtene framstår heller for korte enn for lange – en befriende effektiv estetikk og tilnærming til formatet, og hele verket klokker inn på under 40 minutter.

Denne anmelder øyner en soleklar klassiker. Sist jeg fikk denne følelsen var med Fiona Apples «Fetch the Bolt Cutters», uten sammenlikning for øvrig. Musikalsk er nok Radioheads «OK Computer» en riktigere referanse – som opplevelse, selv om musikken er temmelig ulik. Fontaines D.C. har imidlertid dette udefinerbare som salig John Peel alltid mente var hans viktigste kriterium for å elske et band: de høres egentlig ikke ut som noe annet enn seg selv. Helheten er større enn summen av delene: 2+2=5.

Noe av hemmeligheten med lydbildet disse dublinske yndlingene ligger i det avsindige drivet fra rytmeseksjonen: dyp, dyp, rumlende bass og ofte uvante rytmiske mønstre som er akkurat innafor – spennende som bare det, men det blir aldri jazz! På «Romance» varieres soundet mellom stramt og underspilt og nesten pompøst – det er aldri i nærheten av kjedelig, selv når det tipper hårfint på kanten av det pompøse. Men som alltid står det på låtene- og FOR noen låter!

Festen innledes med det vare og rolige tittelkuttet der en disharmonisk basslinje, dyyype synther og piskende perkusjon ligger og vaker skånsomt under en sår og fin melodi av typen Thom Yorke kunne drept for. «Maybe romance is a place, for me and for you».   

Hiphop-influerte «Starburster» traff meg aldri helt som singel – her finner den sin plass bedre, og den vokser i sammenhengen. 

SÅ kommer nok en innertier i popsegmentet. «Here’s the Thing» også den ute på singel, er like fengende som «Favourite», med et helt usannsynlig tøft gitarriff som også er refrenget. «Desire» roer det hele ned igjen – tungt, melodisk, pompøst og råtøft: stilige strykere, smakfull stemmebruk og koring.

«In the Modern World» er den siste singelen og kanskje albumets aller beste låt. «I don’t feel anything in the modern world – I don’t feel bad in the modern world». Rolig oppbygd låt med trommefrie vers, taktfulle strykere og et call/response-kor som merkelig nok minner meg om et eller annet boyband – pussig, men veldig kult!

«Bug» – akustiske gitarer i beste Johnny Marr-stil. Et fint mellomspill, men kanskje ikke den aller sterkeste låta på plata. Imidlertid vokser den for hver lytting – som alltid er et godt tegn. Og som Morrissey, er Chatten som kjent fullt i stand til å levere solide one-linere: «Yeah, they threw me out like I was a wedding bouquet / Now I can’t quite remember what I had to say»…

«Motorcycle Boy» sampler en vokalfigur som blir liggende som et rytmisk element gjennom låta. Tøft grep som funker (så vidt..) – «you rain, I snow, you stay, I’ll go». Det later til at denne gjengen har hatt det ganske morsomt i studio – her er det lag på lag av lyder det ikke er helt lett å få tak på.

Tempoet holdes nede på «Sundowner», som jeg synes kan minne om den «nye» psykedeliaen litt i stil med australske Tame Impala – en svevende og helt nydelig låt. 

Mer mollstemt ballade i den snodig titlede «Horseness is the Whatness» – et sitat fra dubliner James Jocyes kjente hovedverk «Ulysses» – surfgitar over übervakre strykere, før blytunge skurrelyder overtar mot slutten. Hele vidunderet er over på snaue 3 minutter og 8 sekunder. Nok et høydepunkt! 

Enda kortere er lett intense «Death Kink» – der vi nærmer oss snakkesang – et helt perfekt og smått klaustrofobisk oppspill til før nevnte «Favourite», som dermed blir den forløsende, totalt perfekt pop-avslutningen på dette mesterverket som viser et søkende, nysgjerrig og ytterst spennende band i toppform.

Det er ennå bare august, men det vil overraske meg stort om det kommer andre plater i år som jeg kommer til å spille like mye og sannsynligvis hente fram igjen også om et, to og ti år.