Jada, vi snakker selvfølgelig om Chrissie Hynde og hennes Pretendes som spiller på Sentrum scene i Oslo på søndag. Er det rock? Pop? New Wave? Diskusjonen har gått høylytt i Popklikk-kretser, men det er strengt tatt ikke så nøye. Som de fleste interessante band, er sjangertilhørighet sekundært i dette tilfellet. Chrissie Hynde har fortsatt å gi ut gode plater med Pretenders, selv om ingen når helt opp til den duggfriske debuten. Det sagt; bandet to siste plater, «Hate for Sale» (2020) og «Relentless» (2023, der vår heltinne både snerrer og bedårer med sin unike vokal, er begge meget sterke.

Som forberedelse til konserten kan du lese Popklikks anmeldelser av de to ovennevnte platene, samtidig som du lytter på spillelisten nederst i saken bestående av låtene bandet og Chrissie mest sannsynligvis kommer til å spille på søndag. Vi sees!

Plateanmeldelse: Pretenders – «Relentless» (album, 2023) 

På Pretenders tolvte album er det bare Chrissie Hynde igjen fra firerbanden som ga ut den selvtitulerte klassikeren i 1980, et album proppet fullt med knall-låter som for eksempel «Precious», «Brass In Pocket» og «Kid». Bandets to neste plater, «Pretenders II» (1981) og «Learning To Crawl» (1984), holdt også svært høy klasse, særlig sistnevnte som muligens er deres beste så langt i karrieren. At to av bandets opprinnelige medlemmer døde på tragisk vis i perioden 1982-83, resulterte utrolig nok, og heldigvis, ikke i at bandet ble oppløst. 

Etter «Learning To Crawl» dabbet interessen for min del litt av, noe som trolig skyldes kombinasjon av knallhard konkurranse fra andre band og at Pretenders-platene muligens ikke helt klarte å måle seg opp mot bandets suverene åpningstrio. Når det er sagt, hørte jeg såpass mye på «Last Of The Independents» (1994) og «Viva El Amor» (1999), at jeg satte stor pris på mye av det som rullet ut av høytalerne. 

På «Alone» (2016) og «Hate For Sale» (2020), følte jeg at Chrissie og gjengen hadde funnet tilbake såpass mye av den råheten og energien som dominerte de første platene at jeg rett som det var kjente at lykkefølelsen dukka opp i nærkontakt med begge platene. 

En lykkefølelse som på ingen måte har forsvunnet etter å ha levd med bandets nye album, «Relentness», i noen dager. For dette er en plate som bare blir bedre og bedre for hver gjennomlytting og som – på enkelte låter – får meg til å tenke på bandets første plater. 

At Hynde, som flyttet fra Ohio, USA, til London i 1973, alltid har vært en skikkelig rock’n’roll-tjei, fremkommer med all tydelighet på «Relentness» der låter som «Losing My Sense Of Taste», «Domestic Silence», «Let The Sun Come In», «Vainglorious» og «Merry Widow», virkelig svinger seg fra lysekrona. Så sistnevnte, som er en seig rocker av beste sort, klinkes det avslutningsvis til med en herlig og syretung gitarsolo. 

Men som alltid med Hynde, fylles det også på med melodiøse og tilbakelente låter. «A Love» er en klassisk Pretenders-låt der Hyndes særegne stemme virkelig kommer til sin rett. En stemme jeg har elsket fra det øyeblikket den åpenbarte seg for meg første gang. «The Copa», omringet av nydelig gitarplukking, sitter også umiddelbart, og med litt ekstra lyttetid følger deilige og melodiøse låter som «Look Away», «Your House Is On Fire» og «Just Let It Go» etter på fint vis. På pianoballaden, «I Think About You Daily», som avslutter plata, klinkes det sågar til med nydelige strykearrangementer i regi av Radioheads Jonny Greenwood.     

Men uten god hjelp fra produsent David Wrench og co-låtskriver og gitarist James Walbourne, hadde neppe Hynde lyktes med å lage det som har blitt et svært potent og vellykket album. Noe som klart fremgår på Pretenders Facebook-side der Hynde uttaler følgende om sistnevte: 

«James has been on a real melodic journey, and I’ve been going along for the ride. Melody is the thing I miss the most in a lot of modern music. I can write a lyric quickly, then send it to him and he’ll send it back with a musical idea. This is something that we’ve only honed down to an art in the last few years. He always comes up with something I wouldn’t have thought of myself and I love surprises. Then we knock it about a bit and, voila!»

Da jeg gjorde meg klar til å møte Pretenders og Chrissie Hynde anno 2023 for første gang, skal jeg innrømme at jeg var en smule skeptisk. Men nå, tre dager senere, er skepsisen erstattet av en fin blanding av beundring og begeistring over at Hynde, som har holdt det gående siden slutten av 70-tallet, makter å fremstå som en energisk, engasjert og relevant artist som fremdeles har svært mye å by på. (Espen A. Amundsen)

Plateanmeldelse: Pretenders – «Hate For Sale» (album, 2020)

I sommer leste jeg Philip Normanns lange, gode og omfattende biografi om Paul McCartney, som tar for seg hele livet fra barndom til 2015. Noe jeg ikke visste så mye om var Chrissie Hyndes nære bånd til familien, som først og fremst hadde oppstått gjennom Linda McCartneys og Hyndes felles pasjon for vegetarmat og dyrerettigheter.

Samtidig ble jeg påminnet et av de mest irriterende intervjuene Fredrik Skavlan noen gang har gjort, der ikke ett spørsmål til en av rockens største frontfigurer handlet om musikken hennes, men utelukkende var rettet mot dyrevern-aksjoner og den slags.

Heldigvis har dama en enestående evne til å slå tilbake, og ikke bare politisk. Det nye albumet, “Hate for Sale”, viser både Hynde og bandet i storform. Originaltrommis Martin Chambers er med, låtene er stort sett skrevet sammen med gitarist James Walbourne og plata er produsert av Stephen Street. Det er mye både ved musikken og leveringen her som tangerer den klassiske kvartetten bak udødelige øyeblikk som “Kid”, “Precious” og “Brass in Pocket” på slutten av 1970-tallet.

Nettopp “Kid”, en av tidenes flotteste låter, har en slags arvtaker her i “The Buzz”, mens det hele åpnes forrykende rocka i tittellåta. “Lightning Man” går i reggae-rytmer a la de låtene som alltid fant plass på new wave-plater på det sene syttitallet. “Turf Accountant Daddy” bruker lignende new wave-effekter, og da er det greit å påminnes at det er en av originalene vi hører her, ikke barnebarn-generasjonen.

Det er mye utblåsende, fin og rå rock her, men også plass til et format som Hynde alltid har behersket godt: “You Can’t Hurt a Fool” er en utsøkt soulballade der sårheten i stemmen kommer til sin rett. Gåsehudfremkallende, rett og slett. “Maybe Love is in NYC” er en annen videunderlig låt i midtempo-segmentet som fint tangerer eldre klassikere som “Back on the Chain Gang”.

Friskheten og råskapen her kan jeg ikke huske å ha hørt like fint levert fra Hynde eller bandet hennes siden åttitallet. Forfriskende og forførende!

I min bok er det få stemmer som er i stand til både å frese og innynde seg med så stor overbevisning som Crissie Hyndes, og det nye albumet er stappet med låtmateriale som gir stemmen rom til å boltre seg og levere. Årets største overraskelse så langt! (Morten Solli)