Plateanmeldelse: Nada Surf – «Moon River» (album, 2024)
Det er ikke til å stikke under en stol av opptil flere av Popklikks skribenter er spesielt glad i musikk mange trolig vil putte i sjangeren powerpop. Bare de siste ukene har vi blant anmeldt de glimrende platene til fremadstormende powerpop-band som Laughter og Chime School.
Denne uken slapp powerpop-veteranenene i Nada Surf sitt 10 album, «Moon River», bandet fra New York bestående av Matthew Caws (gitar og vokal), Ira Elliot (trommer), Louie Lino (keyboard) og Daniel Lorca (bass og koring). Nada Surfs første album, «High/Low», ble sluppet i 1996 med Rick Ocasek (The Cars) som produsent, et fint, men ganske hardtslående album sammenlignet med de fleste av utgivelsene som fulgte, som for eksempel «Let Go» (2002) og «The Weight Is The Gift» (2005), «Lucky» (2008) og «You Know Who You Are» (2016) og «Never Not Together» (2020) der elementer av både power og pop ble stadig mer fremtredende.
Med tanke på at denne skribenten setter stor pris på alle de ovennevnte albumene, er der lett å tenke at jeg mister all kritisk sans i møte med nok et album signert Nada Surf. Noe jeg sikkert også gjør, men uansett hvordan jeg snur og vender på det har gjengen fra New York nok en gang levert et ualminnelig godt album der der elementer fra powepop og softrock preger lydbildet.
Som på flere av forgjengerne flyter brorparten av låtene «Moon River» inn og ut av et musikalsk landskap som minner om artister som Cheap Trick, Teenage Fanclub, The Church, The Cars, Fountains Of Wayne, Matthew Sweet, Jason Falkner, Sloan og Velvet Crush. Et landskap der nydelige koringer, lekende tangenter og drømmende synther/strykere avløses av lag på lag med gitarlyd. Matthew Caws lyse og silkemyke vokal, som er plassert på første rad i lydbildet, er umulig ikke å falle pladask for.
Der andre powerpop-band ofte, og på sjarmerende vis, lar der skrangle i vei, er «Moon River» såpass gjennomarbeidet og strømlinjeformet at musikken fremstår som powerpop på glanset papir. Noe som fungerer helt perfekt, for dette er aldri i nærheten av å nærme seg noe som minner om glatt, intetsigende eller overprodusert musikk. Snarere tvert i mot, musikken på «Moon River» er nemlig så iørefallende, velprodusert og avhengighetsskapende at denne skribenten tenker at dette muligens er bandets beste plate så langt i karrieren.
Fra det glimrende og svært melodisterke åpningssporet, «Second Skin», som avløses av muligens enda bedre og svært fengende «In Front of Me Now», går det slag i slag uten en eneste feilpasning, før det nydelige avslutningssporet «Floather» setter punktum. På enkelte låter som «Intel And Dreams» og «X is You», legges det inn litt skurr og skrangling, men stort sett haster låtene avgårde på en seng av svært iørefallende og tiltalende melodilinjer.
I mitt hode finnes det ingen dårlige spor på «Moon River», vi snakker konfetti over hele linja. Noen av låtene er allerede fremhevet, og for ordens skyld, kan jeg også slenge inn gullkorn som «The One You Want» og « New Propeller», selvom det egentlig bare er å kjøre på fra begynnelse til start.
Foto: Promo