Fordi Popklikk-redaksjonen er en kulturell gjeng uten antydninger til å være verken highbrow eller ekkel-lektuelle som gir fullstendig blanke i kampen om begreper som woke, neologisme og kansellering, tenke vi det var på sin plass å gi noen kulturelt høyverdige tips nå som helgen henger over oss. Veloverveide og ordknappe tips der briefing med vår uovertrufne kulturelle kapital IKKE er målet (det hadde tatt seg ut).
ALBUM
Oscar Danielson: «Den långa resan» (album, 2024)
Hele Nordens Oscar Danielson, mannen bak årtusenets tåreperse, «Besvärjelse», er tilbake med nytt album kalt «Den långa resan». Albumet favner som vanlig om Danielsons nærmeste familie og etter hvert ganske voksne barn. Det er stadig nye utfordringer i farsrollen, og stadig nye fallgruver for de håpefulle. I tillegg har Danielson for alvor tatt inn over seg at alderdommen nærmer seg med stormskritt.
Aller sterkest er Danielson som ballademaker. «Jag skulle göra vad som helst» med Hanna Hedlund på gjestevokal, er et av skivas fineste øyeblikk. Bak den fornøyelige tittelen «Två blondiner i en mopedbil» ligger skarpe observasjoner og sterk historiefortelling. Personlig liker jeg aller best den litt skumle sistelåten «Ett monster som vill ut», hvor synth-bass og gitararrangement møter tekst på en forbilledlig måte. Oscar Danielson fremstår som en mer familievennlig versjon av Thåström på «Den långa resan». (John Erik Eriksen)
Tom Roger Aadland: «Lysvandring» (album, 2024)
Etter fjorårets ganske produserte album «Skyer», gjør Tom Roger Aadland en helomvending med det ganske ferske albumet «Lysvandring», hans ellevte utgivelse. Her er det mannen, gitaren og et knippe sterke sanger om livet og krigen i et globalt og historisk perspektiv. Skiva er spilt inn hjemme i kjellerstua i Nittedal.
At Aadland er en habil gitarist, har han bevist før, og i likhet med Oscar Danielson har Aadland også en utdanning innen klassisk gitar/pedagogikk i bunn. På «Lysvandring» benytter Aadland seg av sin gamle klassiske gitar på tre av sporene, men tar også i bruk stålstrengs-, 12-strengs- og halvakustisk gitar, noe som tilfører nødvendig variasjon til albumet. Størst inntrykk gjør den nesten ni minutter lange og imponerende sistelåta, «Salmer unda palmer» – et eksempel på låtsnekring av ypperste kvalitet. (JEE)
Blomst: «STIL» (album, 2024)
Herreminhatt, for en herlig gjeng! Så mye trøkk, energi og innlevelse er det lenge siden jeg har hørt på en plata. Blomst bare pøser på med steintøffe gitarer, tung bass, viltre trommer og en vokal av en annen verden. Stemmen bak mikrofonen tilhører Dorthea Horpestad, som foruten å gi alt innehar en stemme med usedvanlig mye trøkk som bærer langt, lengre enn langt. Plata avsluttes med glimrende «Daukjøtt», der flere av bandmedlemmene deltar på vokal. Men, er det noe «STIL» ikke er så er det daukjøtt, for alle låtene på plata er fylt med så mye krutt at det smeller både her og der.
At låtene er ganske likelydende gjør ingen ting når innlevelsen og energien er så til de grader til stede som tilfellet er her. Man sitter egentlig bare å gleder seg til neste låt. Tekstene tar på fint vis pulsen på tidsånden – her kjøres det på med både sarte, tøffe og frekke bekjennelser. Det er bare å kjøre på fra start å la det stå til. At det er mye Jokke i musikken er det ikke tvil om, men med låter som «Dans til de dør», «Schtøgg», «Økernsenteret» og «Stikk meg tusen gang», viser Blomst at de står mer enn godt nok på egne bein. (Espen A. Amundsen)
Runnner: «dust 2» (EP, 2024)
Runner er artistnavnet og enmannsbandet til den amerikanske låtskriveren og multi-instrumentalisten Noah Weinman. Weinman opererer innen instrumental/indie/jazz-segmentet og har gitt ut musikk siden debuten «Always Repeating» i 2021. «dust 2» er forlengelsen av «starsdust» som kom ut i februar i år. Her får Weinman drahjelp av Chris Freedman på bass og Daniel Sunshine på trommer.
Det er ikke ofte undertegnede tar seg tid til å høre på instrumentalutgivelser som dette, men både «starsdust» og i særdeleshet «dust 2» fungerer utmerket til avkobling og meditasjon, ikke ulikt den følelsen du får av å høre på Sufjan Stevens’ meditative trilogi rundt 2020. Låttitlene er fiffig nok oppkalt etter tallrekka. Ikke bare er Weinman en mester på sterke harmonier og perkusjon, men han er utvilsom en dyktig gitarist også. På «fourteen» høres han nærmest ut som et War on Drugs uten vokal. «fifteen» og «seventeen» er også uvanlig stemningsfulle stykker musikk. Anbefales før vinteren setter inn. (JEE)
The Gratitudes: «Degenerations Are Back» (album, 2024)
«Degenerations Ara Back» er The Gratitudes debutalbum, et band bestående av medlemmer fra hardtslående band som The Good The Bad And The Zugly, Suzy Dahl, Cockroach Clan og Kosmik Boogie Tribe. Og gudene skal vite at det er fyr i teltet hele plata gjennom. Om du er klar for en deilig musikalsk kalddusj, er definitivt The Gratitudes noe for deg. Og meg, for dette er ekte vare om du setter pris på melodiøs og svært intens rock, injisert med store doser punk og garasjerock. Gjengen fyrer på alle sylindere fra begynnelse til slutt.
Åpningssporet «Datin’ With Donnas/Cranking Shit Up», er en drøm av en låt om du setter pris på steinhard rock og brent gummi. Dæven, som det svinger. De resterende åtte låtene er sånn cirka like kompromissløse og hardtslående. Tittellåta er både tøff, rett på sak og veldig avhengighetsskapende. Noe som også kan sies om «My Toto Rosanna». I presseskrivet står der at The Gratitudes blant annet bedriver powerpop, men spør du meg lager bandet først og fremt melodiøs og beinhard rock, der lydbildet fylles opp med store mengder gitarer, bass, trommer og utrolig fete koringer. Det sagt, The Gratitudes kan, om jeg legger godvilje til, høres ut som en steintøff utgave av Cheap Trick (ut med Robin, inn med Ingvild). (EAA)
LÅTER:
Sløtface: «Lift Heavy» (september 2024)
Sløtface har akkurat sluppet sitt nye plate, «Film Buff», en plate som i utgangspunktet består av ganske energisk og tidvis kompromissløse og rocka låter. Men, det dukker også opp en del låter underveis der lydnivået skrues en anelse ned, som for eksempel på den sylskarpe og særs fengende singelen, «Final Gørl». Etter å ha hørt gjennom plata, har jeg falt litt ekstra for «Lift Heavy», som selv om den sparker godt i fra seg, også er både melodiøs, lett til beins og -om jeg ikke tar helt feil, muligens er en smule inspirert av The Cures musikalske univers. (EAA)
deLillos: «Dragens hule» (september 2024)
«Dragens hule» er den andre singelen fra deLillos nye album som slippes på nyåret. En rolig, fin og behagelig Lars Fredrik Beckström-låt med en litt underfundig tekst om både fortid, nåtid og framtid. Trolig inspirert av både The Beatles og progrock, men hva vet vel jeg. Det jeg vet er at Beckström synger så fint at han i enkelte vokale brekk høres ut som en opplagt Ole Paus, og at låta er rammet inn på fint vis av både el-gitarer og orgel. Det er bare å glede seg til fortsettelsen. (EAA)
QUIZ
Hvilken aktuelle og svært gode serie forbinder du med dette bildet (se under)? Skriv svaret under artikkelen på Popklikks Facebook-side (om du har lyst, da).
DOUMENTAR/FILM
Will & Harper (Netflix)
Denne dokumentaren om vennene Will og Harper burde være obligatorisk for absolutt alt og alle. Personlig kan jeg ikke huske sist gang jeg ble så rørt og hjertevarm etter å sett noe på en skjerm. Handlingen bygges rundt en roadtrip rundt i USA, etter at Harper Steele har kommer ut som transkvinne. Med seg på reisen har hun sin gode venn Will Ferrell. En reise verken Will, Harper eller de som ser på vil glemme med det første. Den glimrende musikken som dukker opp underveis, gjør en god jobb med å binde sammen historien, og låta venninnen deres, Kristin Wiig, lager til dem – «Harper and Will Go West» – er akkurat like hjertevarm som dokumentaren og vennskapet mellom Will og Harper. «That a friend, is a friend, is a friend till the end». (EAA)
VIDEOER
Kristin Wiig: «Harper and Will Go West»
Haircut 100: «The Unloving Plum» (singel)
En gang for veldig lenge siden dominerte Haircut 100 de britiske musikklistene. Bandet, med usedvanlig sjarmerende Nick Hayward i spissen, lagde deilige poplåter der de fylte lydbildet med blant annet mange blåsere. Nå er de, tro det eller ei, endelig tilbake med nok en superfengende låt som fortjener oppmerksomhet. Og hvem vet, kanskje de når gamle høyder igjen?