Plateanmeldelse: Christian Lee Hutson – «Paradise Pop. 10» (album, 2024)
Amerikanske Christian Lee Hutson er ute med sitt femte album, «Paradise Pop. 10», og nok en gang har han fått hjelp av sin gode, og svært populære venn, Phoebe Bridgers, som bidrar som medprodusent og med litt stemmebruk her og der.
I 2020 slapp Hutson «Beginners», et album som fikk Popklikk til å konkludere med at «sånn skal der gjøres». Oppfølgeren, «Quitters», var derimot en liten skuffelse, noe som resulterte i at den ikke ble anmeldt her på Popklikk.
På «Paradise Pop. 10» er Hutson tilbake på hesten. Godt hjulpet av en leken og lun produksjon, dyttes Hutsons lett melankolske stemme på kledelig vis langt foran i lydbildet. Platas elleve låter bytter på å være av det energiske eller avslappede slaget. Noe som tilfører musikken både variasjon og en viss grad av uforutsigbarhet.
Som på Hutsons tidligere album, handler tekstene i stor grad om oppbrudd, vemod, frihet og veien videre. Og fordi Hutson er en observatør med en god penn, lykkes han tidvis svært godt med å sette ord på både opplevelser og betraktninger de fleste av oss kan kjenne oss igjen i.
Noe denne tekstraden fra «Flamingos» er et av mange gode eksempler på: «Losers remember the people who won / Winners are never afraid to lose / You only think about falling in love / I only think about you.»
På nevnte «Flamingos», som slynger seg sakte avgårde, bidrar Phoebe Bridgers med en varsom vokal, pakket inn i et nydelig lydbilde der piano, steelgitar og forsiktig bruk av synth får spille hovedrollen. Det er i det hele tatt mange vakre, stillegående og mildt melankolske låter på «Paradise Pop 10», og kanskje best av dem alle er aldeles praktfulle «Fan Fiction» og «After Hours», to av flere låter som sender tankene i retning av Elliott Smiths musikalske univers.
Plata består av tre låter med litt ekstra futt i føttene, «Carousel Horses», «Beauty School» og «Candyland», tre glimrende og svært melodiøse låter det lyden skrus opp noen hakk. De to førstnevnte leker seg i powepop-land (med fuzz i gitaren og greier), mens «Candyland» leker seg med steelgitarer, feler og kassegitarer, før el-gitaren plugges inn på vreng.
Etter noen dager sammen med «Paradise Pop. 10, er det lett å konkludere med at det er melodiøst, tekststerkt og nydelig produsert album der indierock, pop og country blandes på utsøkt vis (litt «sånn skal det gjøres del 2»). Et album som sender tankene i retning av kremartister som Elliott Smith, Jason Falkner, Fountains Of Wayne, Aimee Man og en av platas viktigste bidragsytere, Phoebe Bridgers.
Foto: Promo
