Plateanmeldelse: Nick Cave & The Bad Seeds – «Wild God» (album, 2024)
La det være klinkende klart først som sist; Nick Cave er helt konge. Det er et udiskutabelt faktum og har vært opplest og vedtatt i nesten fem tiår – men Cave har langt fra hatt det samme momentet gjennom hele karrieren. Den hardtslående støyrocken som han leverte på 80-tallet er ikonisk og udødelig, det samme kan sies om de melodisterke platene fra og med utrolig sterke «The Good Son» i 1990 og fram til midten av tiåret.
På slutten av 90-tallet tok Cave en pause for å rehabiliteres etter en lang periode med rus og rock ‘n’ roll. Comebacket på 2000-tallet, inkludert sideprosjektet ved navn Grinderman, hadde ikke helt samme gjennomslagskraft, og mange tenkte nok at de var vitne til en karriere på hell.
Cave gjenoppfant likevel mirakuløst seg selv på 2010-tallet som melodisk sterk, melankolsk sanger og siden har det ikke vært noen artistisk grunn for den snart 67 år gamle Cave til å se seg tilbake. Privat har livet derimot bydd på noen hjerteskjærende utfordringer, noe han heldigvis har evnet å ventilere gjennom musikken.
Listen med utgivelser med og uten The Bad Seeds er mildt sagt lang, men for undertegnede sin del er det de tre foregående albumene som virkelig har blåst meg av banen; «Push the Sky Away» (2013), «Skeleton Tree» (2016) og «Ghosteen» (2019). På disse har Cave funnet tilbake til formelen for den vakre melodien og de selvransakende tekstene. Dessuten fikk jeg hakeslepp da jeg så opptaket fra hans uforlignelige konsert i København i 2017 på TV. Det må ha vært en nærmest religiøs opplevelse å være til stede på den konserten.
På «Wild God» er Cave innom hele spekteret, fra den dypeste grøft til de høyere sfærer, fra dyp sorg til livsbejaende hyllest til kvinnen. Det hele åpner med den episke og orkestrerte «Song of the Lake». Her får vi himmelens basuner og englenes kor i samspill med Caves utrolige vokal. Tittellåten, «Wild God», er en ellevill gospel spiritual, backet av et massivt trøkk fra The Bad Seeds. Det er nesten så man mister pusten. Slik fortsetter det på «Frogs» og på den tragiske «Joy», uten at det på noe tidspunkt blir for mye av det gode. Bare dét, at Cave kan pøse på med så mye og komme unna med det, er imponerende.
Sjekk hvordan den nydelige synth-linja på den gripende «Final Rescue Attempt» flyter sammen med kompet, eller de uforskammete, nærmest klisjéfylte og romantiske strykerne på «Cinnamon Horses». Bandet, The Bad Seeds, har hatt en eventyrlig musikalsk utvikling sammen med Cave, en utvikling som kulminerer med dette nydelige, nye albumet.
Den pianobaserte singelen «Long Dark Night», har et tidløst preg og et uendelig vakkert refreng av den typen som er ment å vare for alltid.
Ingenting varer for alltid, men Nick Cave har for lengst skrevet seg inn i evigheten, og «Wild God» føyer seg pent inn i rekka.
Foto: Promo
