Plateanmeldelse: Mt. Misery – «Love In Mind» (album, 2024)
Hva skal man si, egentlig, når året nærmer seg slutten? Julestri og snart nyttår. I overkant mye stress og stadig mer uoppnåelige nyttårsforsetter. Rinse and repeat, som de sier.
Jeg kan godt gi dere ett nyttårsløfte her: I 2025 skal jeg høre mer på gitarpop og oppdage enda flere band i denne litt merkelige undergrunnsfloraen innen musikklivet. Merkelig, tenker kanskje du, siden du leser Popklikk. Gitarpop er da helt vanlig og hovedstrøms det?
Nja, det er jeg ikke så sikker på. For eksempel oppdaget jeg for seks uker eller der omkring siden bandet Mt. Misery. Jeg fant ikke så mye informasjon om dette bandet, kanskje ikke så rart med kun to album, noen singler og kontrakt med et lite, uavhengig plateselskap.
Samtidig: da jeg oppdaget dem og hørte en låt for første gang (åpningssporet «Hey!» på denne plata) og så sjekket hvor mange avspillinger de hadde på strømmetjenester, så ble jeg faktisk litt sjokkert. Så vidt et firesifret antall! Mindre enn 10000! Når det låter så bra og er så catchy!?!?
Da blir det undergrunn og som musikkinteressert kan jeg bli litt trist. Samtidig: Det viktigste er jo at låtene blir hørt og satt pris på, vil jeg tro. Ikke alle skal bli rockestjerner på arena-turne. Det får man vel overlate til Taylor Swift og den typen pop-fenomener.
Litt lang innledning dette, takk for tålmodigheten så langt. Det jeg kan love deg, når du har orket å lese helt hit er at «Love In Mind» er en perfekt gitarpop-plate for nesten enhver anledning, der den klokker inn på tjueni minutter over ti sanger.
På vei til jobb med ekspressbussen, i bilen for henting på trening, hjemme mens man rører i pastasausen og på fredagskvelden med noe kaldt brygg i glasset; Mt. Misery bare funker!
Dette er supercatchy og vellydende gitarmusikk i den etter hvert lange arven fra Teenage Fanclub. Våre nye venner kommer fra Hartlepool i Nord-England. De dro så klart til en «loch» i Skottland for å spille inn. Det er nesten så man kan se for seg at de går i fotsporene til Norman, Gerry og Raymond fra fanklubben. Men, de spilte jo inn klassikere som Grand Prix og Songs From Northern Britain i henholdsvis LA og Wales…
Ikke vanskelig å skjønne tegninga her altså. Vi trenger i grunnen ikke å gå så nøye inn på enkeltspor. Det er mye Gerard Love-territorium her, en anelse Dropkick (også fra Skottland), litt Belle & Sebastian (Skottland!) og en liten dæsj Elliott Smith (ikke Skottland, puhh), kanskje. Noe i den duren i hvert fall.
Helt uimotståelig er det. La meg trekke fram tre spor:
«Hey!» innleder altså moroa og her er ultra-catchy fra første stund. Premium 90-tallsinspirert gitarpop der alt stemmer, bare hør på den koringen da!
«Sunday Song» er enda en skimrende mid-tempo gitarpop-dänga som broderfolket vårt i øst sier det. Her drar de inn en mellotron, tilsynelatende helt uten «effort», som florlett underbygger gitarene og nok en runde med solfylte harmonier.
«Driving Through A Dream» drar kassegitarene lenger fram i lydbildet i en anelse mykere «californisk» soft-pop. Også platas lengste spor som klokker inn på hele 3.49.
Ok, en til da: «Waking Up» er spretten indie-pop om å oppdage verden på nytt, hver dag og om å ta sjansen når muligheter byr seg.
Takk for påminnelsen, mine nye venner fra Hartlepool. Om jeg gleder meg til å følge utviklingen til Mt. Misery videre? Svar: ja! Med slik låtskriverteft, melodisans og spilleglede, vel, da kan det bare gå en vei i årene som kommer.
