Plateanmeldelse: Angus & Julia Stone – «Cape Forestier» (album, 2024)
Jeg oppdaget søskenparet Angus og Julia Stone fra Sydney, Australia, for en stund siden etter tips fra nær familie. En anbefaling som skulle vise seg å være en sterk «innertier».
Julia og Angus vokste opp i forstaden Newport med foreldrene Kim og John og storesøster Catherine. Foreldrene, som var spesielt glad i folkemusikk, oppmuntret barna til å drive med musikk. Noe som innebar at alle søsknene Stone ble med i skolekorpset; Cathrine på saksofon, Julia på trompet og Angus på trombone. Resultatet av dette ble et familieband med far på tangenter eller gitar, mor med sang og de yngste på sine respektive instrumenter.
Etterhvert ble gitaren instrumentene til Angus og Julia. Søskenparet skrev egne sanger og opptrådte på kvelder med «åpen mikrofon» hver for seg. De fant ut at en duo kanskje ville fungere bra, og i 2006 ble Angus & Julia Stone en realitet som per i dag har gitt ut sju studioalbum og et «soundtrack» («Life is Strange»). Begge har også gitt ut soloalbum under egne kunstnernavn; Julia som Lady Of The Sunshine og Angus som Dope Lemon.
«Cape Forestier» er et neddempet album fylt opp med flotte melodier, nydelige duetter, spennende arrangementer og lyd av en annen verden. Hvis ingen har sagt det før, så kan jeg «innbille meg» at jeg var først ute med utsagnet «ingen coole plater uten banjo og plystring». Bortsett Bob Dylans «I Want You» og 58 sekunder av Baker Knights «The Wonder Of You», er alle låtene på plata skrevet av Angus og Julia.
Om plata skriver Angus og Julia følgende på hjemmesiden:
«Cape Forestier, our latest record, holds a really special place in our hearts – a chapter in the ever-unfolding book about the road we’re traveling together (…) It feels reminiscent of our earlier records in terms of style; there’s a real acoustic rawness to the sound. However, the songwriting and performances are naturally tied to the humans we are right now, with all the branches of experience hanging in there.»
Plata åpnes av de to fine duettene, «Losing You» og «Down To The Sea» der sistnevnte slentrer avgårde på en måte som kan minne om JJ Cale. «My Little Anchor» kan minne om Devendra Banhart både musikalsk og vokalmessig, og det soulaktige tittelsporet ville helt sikkert kledd Marvin Gaye godt. Cape Forestier er forøvrig ei halvøy på øya Tasmania syd for Melbourne.
På duetten «County Sign» beveger vi oss inn i countryverden. Alt er på plass; mandolin, pedalsteel, banjo og plystring. Julia setter i gang «City Of Lights» før Angus kommer inn med sitt vokale bidrag. En låt som krydres med vakre pianoanslag av Thomas Bartlett og et kor av «engler». Og litt plystring, så klart!
På «No Boat No Aeroplane» får vi refleksjoner fra Angus om hvordan livet kunne vært: «Can you send me back in time, so I can kill the TV-screen.» «The Wedding Song» er Julias og albumets ubestridte kjærlighetssang ikledd en nydelig trompetsolo av Ross Irwin.
Det er nesten som å få en «pust i bakken» når Angus fremfører en helt grei tolkning av Dylans «I want you», før Julias vokal overtar på «Somehow», der lydbildet er fylt med akustiske gitarer, bratsj, cello, fiolin og harmonier («englekoret» er tilbake). Angus vokal smyger seg inn på slutten av låten.
«Sitting In Seoul» er en gripende og vakker låt om hjemlengsel der det er lov å felle en tåre eller to. Dette er Julia på sitt aller beste, selv Stevie Nicks eller Ane Brun kunne ikke gjort det bedre. Låta er mesterlig arrangert av Ross Irwin. Albumet avsluttes med «The Wonder Of You», Angus & Julia Stones sin versjon av «The End».
På «Cape Forestier lykkes Julia og Angus å gjenspeiles sin reise på herlig vis gjennom både tekster, melodier og arrangementer. Der er mange musikanter og bidragsytere som fortjener honnør, men ingeniør og musiker Ben Edgar er overalt og fortjener derfor en ekstra klapp klapp på skulderen.
