Plateanmeldelse: Peter Perrett – «The Cleansing» (album, 2024)
Britiske The Only Ones tre utgivelser i perioden 1978-1980 nådde dessverre aldri et stort publikum selv om en drøss med kritikere verden over har skrevet side opp og ned om dem. Et band som blandet en salig miks av punk, powerpop, rock og psykedelia der de gode melodiene ofte spiller hovedrollen, på en svært prisverdig måte.
Mange har nok hørt låta «Another Girl, Another Planet», covret av blant andre The Replacements og The Libertines. Men ikke særlig mer. Tanken på at musikkelskere har gått glipp av sangene og stemmen til Peter Perrett og gitararbeidet til John Perry er bare trist. Selv hadde jeg gleden av å oppleve bandet live på Down On The Farm rett utenfor Halden i 2008, der de spilte blant annet klassikere som «Trouble In The World», «The Whole Of The Law», «Another Girl, Another Planet», «Why Don’t You Kill Yourself» og «The Beast».
Etter det ble det relativt stille rundt både bandet og frontfigur Perrett før sistnevte dukket opp med det glimrende albumet, «How The West Was Won» i 2017, som ble fulgt av cirka like glimrende «Humanworld» to år senere.
Fem år og en hofteoperasjon senere, er den godeste Peter Perrett (72) tilbake med nok et album, «The Cleansing», bestående av ikke mindre enn 20 låter. Og det låter usedvanlig friskt og energisk. Godt hjulpet av sine to sønner Jamie (produsent og gitar), Peter Jr. (bass), Johnny Marr, Bobbie Gillespie og Carlos O’Connell, har Perrett laget et av årets desidert beste og tøffeste rockalbum så langt. Et album der en perfekt blanding av det kompromissløse og det vare, holder musikken i ørene. Både musikalsk og tekstmessig.
De to råsterke åpningslåter «I Wanna Go With Dignity» og «Disinfecant», er rock’n’roll fra den hylla dere vet, to låter som ikke levner noen tvil om at det er nettopp Perrett som har laget dem. Deretter følger fintfølende og vakre «Fountain Of You». Og sånn fortsetter det plata gjennom, der det veksles mellom sylskarpe rocklåter og semi-myke ballader.
At småhissige og lett hylende el-gitarer dominerer lydbildet er som ventet, men det er også plass til både strykere og mye fin koring. Miksen av Perretts særegne og skjøre stemme, de gode melodiene, det intense og «kaotiske» lydbildet og de selvransakende, tilbakeskuende og tidvis litt triste tekstene, gjør det klin umulig ikke å sette pris på musikken som tidvis raser ut av høytalerne.
I utgangspunktet er 20 låter og en spillertid på over 60 minutter alt for mye, men det finnes unntak. Som for eksempel «The Cleansing», som bare gir mer og mer for hver gjennomlytting. Så godt som uten dødpunkter, noe som i seg selv er svært sjelden på en enkeltalbum bestående av 10 låter.
Om man begynner med de tre ovennevnte låtene og fortsetter med «Solitary Confinement», «Survival Mode», «Do Not Rescucitate», tittellåta, «All That Time» (årets fin-tristeste låt?), «Set The House On The Fire», «There For You» (heisann, Lou!), «Back In The Hole», «Less Than Nothing» og «World In Chain», er man godt i gang, samtidig som det er mye mer å hente på det som med stort sannsynlighet er noe av det beste Peter Perrett har gitt ut på plata.
