Plateanmeldelse: The Libertines – «All Quiet On The Eastern Esplanade» (album, 2024)
På sitt fjerde album, «All Quiet On The Eastern Esplanade», har gutta i The Libertines funnet roen i hverdagen, sammenlignet med de eksplosive, lett utsvevende årene som fulgte i kjølvannet av bandets to første utgivelser, «Up The Brackets» (2002) og «Libertines» (2004). To smått legendariske album produsert av Mick Jones, som oppnådde svært mye oppmerksomhet og mange blodfans i Storbritannia og store deler av Europa. To album proppet fulle med fantastiske låter der røttene fra rock og punk møttes på rett sted til rett tid.
Men etter de to nevnte albumene, ble det så mye ståk, surr og uenighet, at bandet ganske raskt forvitret og gutta gikk hver til sitt. Selvom flere av soloplatene til både Carl Beràt og Pete Doherty, hadde mye å by på, var de to nevnte herrene aldri i nærheten av å nå de samme høydene som platene til moderskipet.
Når bandet i disse dager, slapp sitt fjerde album, skal det innrømmes at Popklikk var en smule skeptisk. En skepsis som forsvant som dugg for solen allerede etter én avspilling. For jøye oss, for ei plate de gamle heltene har hentet fram fra sine kreative og hardtarbeidende hjerner. Ei plate fylt med knalltøffe rockere, fintfølende ballader og låter krydret med både små doser jazz og britisk sjarm.
Produksjonen til Dimitri Tikovoi er skreddersydd for en mindre skranglete og mer «strømlinjet» og «voksen» versjon av The Libertines. Men frykt ikke, bandet har fremdeles så mye krutt og energi under vesten, at flere av låtene nesten tar fyr. Som for eksempel den forrykende og svært iørefallende åpningslåta «Run Run Run», som tidvis høres ut som en hardtslående Pulp-låt. På spor to, herlige og lett sjanglete «Mustang», utstyrt med en finurlig tekst, er ikke veien lang til Blurs eller Lightning Seeds musikalske landskap. Deretter følger energiske «I Have A Frieds», med en tekst som gjenspeiler tiden vi lever i:
«It’s hard to theorize when you are being brutalized / And the tears, like the bombs, they fall without warning / Follow the tracks in the mud down to where the sea is black with blood / And tears, like the bombs, they fall without warning»
Albumet består av 11 låter som klokker inn på 38 minutter blank. Låter som på fint vis utfyller hverandre. Erkebritiske «Merry Old England» piskes framover av strykere, piano og takfast tromming, før den nydelige og litt skurrete balladen «Man With A Melodi» overtar. En låt hvor alle de fire bandmedlemmene bidrar på vokal, og der kassegitarer, piano og strykere får god boltreplass.
«Oh Shit» er en skikkelig knallert av en skranglelåt, med tøft refreng og mye el-gitar. Sånn cirka midtveis sendes det en aldri så liten hilsen til en relativt kjent Sex Pistol-låt. På «Night Of The Hunter» hopper bandet rett inn i Svanesjøen der en fin miks av strykere og Doherty vaklevorne stemme gjør susen. «Barron Claws» sklir rolig avgårde, fylt med opptil flere messingblåsere, og er nok den låta vi får minst taket på. Noe som ikke kan sies om «Shiver», en knallsterk, melodiøs rocklåt med et svært vanedannende refreng.
Sjarmerende og skranglete «Be Young» sender tankene til bandets to første plater, før gjengen avslutter med nydelige «Songs They Never Play On The Radio», som hadde sklidd fint inn på et hvilket som helst Mott The Hoople-album. Det er nesten så man kan høre Ian Hunter i bakgrunnen.
Med «All Quiet On The Eastern Esplanade» viser The Libertines at de definitivt er «alive and kicking», og at vi forhåpentligvis har mye å glede oss til i framtiden! Det er bare å takke og bukke!
Foto: Promo
