Plateanmeldelse: Caddy – «Caddy» (album, 2024)

Noen skingrende gitartoner, før kicket setter inn og tonen er satt for Caddys femte album på tjue år. Tomas Dahls vokal og iørefallende meloditeft er umiddelbart gjenkjennelig. Det er litt som å få en gammel venn på besøk, en venn du ikke har sett på noen år. Man finner tonen kjapt, men det er aldri slik at alt er som før, vel? Så også med Caddy på dette selvtitulerte albumet. Det er umiskjennelig Caddy slik vi hørte det, spesielt på «Ten Times Four» (2018), men også på «The Better End» (2015).

Samtidig: dette er en versjon av Caddy som er langt mer punka, hardere og direkte. Som i nevnte innledning, på låten «In A Heartbeat». Det hugger mer i gitarene, bassen pumper mer blod og trommene er mer «snappy». Riffene slår hardere og tekstene er nok anelsen mørkere. Her får man følelsen av at Tomas Dahl synger om det å miste noen og om det å være aleine. Noen ganger også selv når man er sammen med andre.

Men, det er ikke en «hengehue»-plate av den grunn. Melodiene er for fengende til det. Jeg tar meg i å nynne med hele tida her. Hodet blir også med på dansen, slik man gjerne ser på konserter der sånne karer som jeg krysser av for nok et litt obskurt band på «har sett og hørt»-lista.

For Caddy er et litt obskurt prosjekt. Det er et en-mannsband der Tomas Dahl gjør alt selv, det er lite «promo», det er sjelden han tar med seg andre folk og spiller live som et band* og det går lang tid mellom plateutgivelsene (seks år denne gangen, med unntak av et cover-album).

Han har brukt tida godt da, Tomas. Det låter superbra! Gitarene er krønsjy og taggete. Hør bare på en låt som «Into The Oblivion». Dette er power pop med volumet til tolv. Det er hypermelodiøst, Dahl synger med hjertet utapå skjorta og han perfeksjonerer klassiske triks i boka som brua som går over i deilig gitarøs mot slutten av låta.

I låter som «Why Worry», «Sealed Lips & Sealed Books» og «Smalltown Operator», er punk-stuket enda tøffere, samtidig punkteres det harde av perfekt pop-koring og solfylte refrenger.

Selv om Caddy på en måte er et sjanger-band, så er det ulikt mye annet av denne typen musikk, ikke så lett å peke på de åpenbare innflytelsene. Det vitner om en artist og låtsnekker som har internalisert flere tiår med gitarbasert pop og rock og gjort det til sitt eget.

Samtidig tenker jeg jo på Sloan når refrenget setter inn i min personlige favoritt på albumet, «Someone Like You». Og noen av gitartonene i en låt som «The Darkest Corners» minner meg om The Hellacopters på sitt mest power-pop’ete.

Det nærmeste man kommer sånne smygete mid-tempo låter som kjennetegnet Caddy på «Ten Times Four» finner vi i nydelige og veldig triste «25 Ways». Jeg er selv i den alderen nå der familie og venner blir syke og går bort, der livet slår en hardt i mellomgulvet, så man mister livspusten, for så å klynge seg til håpet om at det kan bli bedre. 

Kanskje er det det Dahl synger om her, jeg vet ikke, men det er følelsen jeg får. Og da har musikk alltid en misjon, den kan minne oss om noe vi kjenner til eller gi oss en følelse av noe annet, men alltid grunnet i at det er album og låter vi vil ta fram igjen og igjen. Nå kommer høsten også krypende og da er det lite som er bedre enn å finne trøst i musikk som dette.

Så, takk for øyeblikkene, låtene og melodiene, Tomas Caddy! Skål for tjue år til!

*Men, se opp! Nå er det noen konserter på gang. Dahl hadde med seg et band og spilte en lanseringskonsert på Big Dipper i Oslo dagen før release. Det låt fett!