Plateanmeldelse: The Bevis Frond – «Focus On Nature» (album, 2024)
En kveld i Oslo, for ikke så lenge siden, møtte jeg på en venn som kom snublende ut fra «Last Train». Vinterkulda lå som et teppe av is i Universitetsgata. «The Bevis Frond spiller i kveld», sa han. «Jeg vet ikke helt», svarte jeg. Det var fremdeles noen timer til de skulle ut på den lille scenen, og jeg hadde ikke lyst til å vente, verken inne (fortrinnsvis) eller ute.
Litt senere, i det vinteren blir til vår, kommer denne plata ut. Det er et flott omslag. En løvetann i siste fase, før noen blåser den bort. Omtrent like skjør og bestemt som løvetannen, tenker jeg at Nick Salomon er. For han gir seg ikke. Neste vår er han tilbake. En løvetann kan også blomstre flere ganger i løpet av samme sesong. Den bare trekker seg litt sammen før den folder seg ut igjen.
«The Bevis Frond» har Nick Salomon holdt gående i 40 år eller der omkring. Det har blitt et overveldende antall utgivelser, som også er omfangsrike, med tanke på antall sanger og spilletid. Salomon er like raus med engasjerte, hyppige og lange gitarsoloer. Det er en viktig del av uttrykket til «The Bevis Frond». Men det stopper ikke der – Salomon er låtskriver av ypperste klasse; som beveger seg fritt mellom punk, psykedelisk rock, akustiske viser og noe udefinert britisk – som det er umulig å ikke like – i alle fall hvis du er norsk.
Nick Salomons rytmiske tekster er små fortellinger som formidles med like deler stoisk resignasjon som skotsk resitasjon. Det er som å gå med Bermuda shorts i pøsende regnvær mens du spiller sekkepipe. Det er masse humor her; som når han synger «You think I’m moody / Well, I am» og en av mine favoritter fra plata; «Here For The Other One»
Jeg liker nærheten i stemmen til Nick Salomon som brekker her og der, og øyeblikkene rett før han kaster seg ut i enda en hasardiøs gitar-solo. Det er risikosport på høyt nivå, som å hoppe i fallskjerm eller spille Rachmaninov på flygelet i aulaen. Det er lett å høre at MC5 og Wayne Kramers elleville gitarspill er noe Salomon har lyttet mye til.
Forskjellige keyboards og koringer gir variasjon i uttrykket, som kan bli litt tett og innelukket, når du hører det hjemme i stua og ikke fra en scene. Hva hører jeg ellers av inspirasjonskilder; Jeg hører «The Who» når Pete Townshend synger, Neil Youngs svarte gitar og R.E.M. på «A Mirror». En annen fin låt, «Wrong Way Round», har Bowieske vendinger og en veldig engelsk måte å synge på som får meg til å tenke på «Madness» med Robert Fripp på gitar.
Det er de mer akustiske låtene jeg liker best. Det er bare slik. Jeg kan ikke noe for det. Det bare er slik. Men det er så mye fint på denne plata, med sanger som er på høyde med «Portobello Man». Jeg måtte finne fram den etterpå.
Foto: Fire Records
