Plateanmeldelse: Lundevall – «Smertestillende 7. stk» (album, 2024)

I 2022 slapp delillos’ Lars Lundevall «Sanger 5 stk.», sin første musikalske utgivelse under eget navn. Et friskt pust av en plate som virret rundt i et musikalsk landskap med mange likhetstrekk til artister som Big Star, The Beach Boys og moderskipet deLillos. 

På oppfølgeren, «Smertestillende 7. stk», har Lundevall nok engang alliert seg med Sjur Lyseid (The Little Hands Of Asphalt), som både har produsert og vært med å skrive alle låtene. Noe som fungerer akkurat like utmerket som på forgjengeren. Ja, kanskje til og med litt bedre i og med at gutta denne gangen byr på flere låter enn forrige gang. 

Når plata ebber ut etter eksakt 25 minutter er det klin umulig ikke å bli mektig imponert over Lundevalls (og Lyseids) evne til å lage ekstremt melodiøse og avhengighetsskapende låter. Noen ganger med fullt trøkk, andre ganger i lunere musikalsk farvann. Som på debuten går tankene rett som det er til artister som Big Star, Elliott Smith, Teenage Fanclub og deLillos, og sjangre som pop, powerpop og indie (en mystisk og ubestemmelig sjanger som har skapt mye hodebry for mange av oss).

Lydbildet, som er både luftig, ukomplisert og uten hverken dill eller dall, er fylt opp med store mengder med el-gitarer (spilt av både Lundevall og Lyseid) og i noe mindre grad av synth, elektrisk piano, trommer/trommemaskiner, bass (i forskjellige varianter), slidegitar og koringer/harmonier. Et lydbilde der låtene flyter uanstrengt over i hverandre. Vokalen til Lundevall er så silkemyk at den kan smøres rett på skiva. 

Åpningslåta, «Dagdrømmer», begynner med litt støy og noen «tunge» gitarer, før låta glir over i lettere driv. Resultatet er en herlig og behagelig låt som sender stafettpinnen over til den kruttsterke powerpop-låta «Tjuesju», der gitarene jingler og jangler av gårde på aller beste vis. Også, mine damer og herrer, lister en av årets kanskje bestå låter seg inn fra sidelinja. Det er sjelden jeg faller fullstendige pladask for en låt etter kun ett minutt og ti sekunder, men da «Svänsk indie» nådde mine øreganger var jeg fullstendig sjanseløs. En stillegående, inderlig og melodiøs låt utstyrt med en sjarmerende og godlynt tekst. Rett og slett helt underbart.  

Så er det på’n igjen med gitarlek og powerpop på meget stilige og fengende «Sang 1.stk». En kort og konsis låt som går rett på sak. Litt sånn to indre og vekk me’n, før Lundevall og gjengen nok en gang senker lydnivået og slipper løs «Oss og vi», en låt med et herlig refreng og deilige harmonier. Og når Lundell først er i det rolige hjørnet, varter han opp med den nydelige balladen «Fri fra meg», der kombinasjonen av teksten, harmoniene, gitarplukkingen, synthen, koringene og slidegitaren tilfører låta en lett melankolsk og ettertenksom stemning. 

På avslutningssporet, «Støy», dukker Thåströms musikalske univers opp litt her og der underveis (jada, det er sikkert bare meg). En låt som drives framover av «støyete» gitarer, trommemaskin, en fin bakgrunnsvokal fra Lyseid og noe som minner om synth (men trolig ikke er det). 

Resultatet er sju låter som alle holder så høy klasse at jeg aldri har vært i nærheten av å slenge i meg smertestillende når plata takker for seg. Snarer tvert i mot! Kroppen min er fylt med så mange endorfiner at jeg sporenstreks rykker tilbake til start for å fylle på enda flere. 

Foto: Malin Westerman