Plateanmeldelse: Paul Weller – «On Sunset» (album, 2020)
Paul Weller, altså! Nok en gang slenger han ut et album som får meg til å klappe høyt og lenge. 62-åringen fra Woking i England, har de siste 10-12 årene smelt sammen sju-åtte album som holder så høy kvalitet at det er fristende å hevde at han aldri har vært bedre.
Noe som muligens er å dra det litt langt med tanke på musikken Weller leverte som frontfigur i både The Jam og The Style Council. At opptil flere av låtene på «On Sunset» vekker til live de samme vibbene man finner på mange The Style Council-låter, er en av platas største gevinster. For Weller er nesten alltid best når henter fram soulartisten i seg.
Når det er sagt; flere av de siste platene til Weller har vært preget av å se framover og å eksperimentere og leke seg med nye musikalske innfallsvinkler. Noe «22 Dreams» (2008), «Sonik Kicks» (2012) og «Saturns Pattern» (2015) kanskje er de beste eksemplene på.
På «On Sunset» er Weller fortsatt på jakt etter nye musikalske jaktmarker, men han er heller ikke redd for å sette Vespaen i revers. Noe som har resultert i et album som forener det beste fra det som har vært med det lekne og eksperimentelle. På et av platas beste spor, nydelige «Village», synger Weller følgende om å finne seg selv og om hvor han er i livet:
«Never knew what a world this was
‘Til I looked in my heart
Saw myself for what I am
Found a whole world in my hands»
Resultatet er et vitalt, sjarmerende, tidvis storslått og meget iørefallende album, der Weller forener soul, orkestrert pop, funk, disco og jazz på utsøkt vis. Det voluminøse og detaljerte lydbildet er så gjennomarbeidet og treffsikkert, at man tidvis nesten mister pusten.
Noe åpningslåta, «Mirror Ball», er en av mange gode eksempler på. Etter en svevende og lett nostalgisk innledning, skrur Weller på diskokula og trykker på den soulfargede funk-knappen. Og vips, så svinger låta avgårde, før den forsvinner inn i en lett kaotisk og eksperimentelt hull. Når det hele avsluttes med noen saftige og funky gitarer, er det vanskelig ikke å være en lykkelig forbruker av lyd.
I et intervju med Mojo forteller Weller følgende om «Mirror Ball»: I imagined all these kids working shit factory jobs in the week. That’s all they’re ever destined for – a dead end job. But in this environment, they can be whoever they wanna be. Even if it’s just for that moment. Music has that power to do that to people.»
«The sound of soul spins through the air
Lifting up our hearts, our eyes and our ears
‘Til we no longer accept our fate
We’re now empowered in your wake»
Musikken kraft, folkens!
De av oss som elsker musikk, kan garantert kjenne seg igjen i Wellers beskrivelse. For hvor hadde vi vært uten musikkens befriende kraft når vi virkelig trenger et frikvarter fra tilværelsens mange utfordringer?
Etter å ha hørt «On Sunset» er jeg, ikke overraskende, overbevist om at Weller, denne gangen med langt hår, nok en gang har laget et lite mesterverk av en plate. En plate som bugner over av overskudd, oppfinnsomhet og melodiøsitet. Med unntak av «Earth Beat», som virker noe uforløst, treffer alle låtene meg både hardt og lenge. At musikken fungerer så bra skyldes i stor grad et lydbildet der de gjøres plass til uante mengder instrumenter og lyder som for eksempel synth, hammond, mellotron, moog, fløyte, strykere, wurlitzer, elektrisk sitar og mye og deilig gitararbeid. På «Equanimity», som skiller seg litt ut fra resten av gjengen, overbeviser for eksempel Slades Jim Lea på fiolin.
At artister som Bill Withers og Curtis Mayfield kan ha vært inspirasjonskilder, er ikke utenkelig, men Wellers musikk har som sagt mange innfallsvinkler. Det som likevel er mest stas, er, som tidligere nevnt, at låter som «Baptisme», «More» og «Walking» peker i retning av Wellers gamle band The Style Council. Noe som mer enn trolig skyldes at Weller har tatt med seg sin gamle The Style Council-kompis, Mick Talbot, i studio.
Weller avslutter «On Sunset» på lekkert vis med den nydelige balladen «Rockets», som mye takket være melodien og den slepne saksofonen, kunne passet perfekt inn på David Bowies «Hunky Dory». En låt der Wellers stemmeprakt skinner om kapp med de nydelige strykearrangementene.
Der mange artister synes å miste inspirasjonen etter mange år i manesjen, makter Weller å holde nysgjerrigheten og skaperevnen på et så høyt nivå at han på sine eldre dager lager musikk som er minst like spennende og vital som da han begynte. Noe som kanskje ikke er så rart med tanke på Wellers urokkelige tro på musikken skapende kraft.
Well done, mate!
Foto: Promo Universal Music
