Plateanmeldelse: deLillos – «20 Lillos uten filter» (album, 2025)
Året er 1986, deLillos spiller på Spørckheimen på Rognan i Nordland. De er på sin aller første norgesturné i etterkant av den legendariske debutplata «Suser avgårde». Jeg hadde nylig tatt lappen, skaffet meg min første bil (en ti år gammel Opel Kadett C) og klart å overbevise et knippe medelever på Fauske gymnas om at denne konserten, den må vi få med oss. Vi suste som planlagt avgårde til nabobygda, og det er nesten unødvendig å beskrive hvor bra den konserten var. Det ble selvfølgelig en opplevelse for livet.
Nå skriver vi 2025, og deLillos flesker til med et dobbeltalbum! Til glede for fansen. Dette er deLillos’ 20nde studioutgivelse, og deres tredje doble studioalbum, som altså har fått den fiffige tittelen «20 Lillos uten filter». Det første doble albumet, «Hjernen er alene» (1989) er for lengst en udødelig klassiker, det andre, «Sent og tidlig» (1995) er bortimot like bra. Forrige studioutgivelse, den utrolig gode «Evige dager» (2022), var på mange måter også dobbel, men satt sammen som et konseptalbum.
deLillos skuffer heller ikke på det nye albumet. Den første halvdelen åpner aldeles formidabelt, med en seiersrekke av noen låter. Bare for å trekke fram noen av de: Først ut er Lars Lillo-Stenbergs uslåelige «Frogner». Den tøffe trommefiguren til Øystein Paasche og bassgangen til Beckstrøm er selve motoren i låten. En viktig ingrediens i oppskriften til deLillos er at de evner å fornye seg hele tiden. Lars Lillo-Stenberg har tatt ansvar for produsentrollen selv, og det fungerer jo som smør.
«Selvbevisst» er klassisk deLillos med herlig bruk av et retro orgel spilt av Olaf Hansen Haugan, som løfter låten mange hakk, mens Lars Beckstrøms uforlignelige boogie-rocker «Fin dag å dø på» ramler avgårde som et godstog. «Hvis jeg ikke var meg selv» er blitt til i samarbeid med den skotske artisten Mary Erskine (Me for Queen). Mary bidrar på også på cello på albumet.
«Din konge døde på kafé Sjakk Matt» er et av albumets virkelig store øyeblikk – en nydelig ballade av Lillo-Stenberg, mektig og fint produsert. Sjelden har deLillos hørtes mer svensk ut – på en positiv måte. Beckstrøms «Dragens hule» er en Beatles-inspirert perle dynket i orgelspill. «Endelig» har mange av de samme uovertrufne melodisk kvalitetene. Midten av dette dobbeltalbumet oppleves kanskje som litt utmattende, men det tar seg fort seriøst opp igjen med kanonlåten «Beibi kom hjem».
Siden 2012-utgivelsen «Vi er på vei, vi kanke snu» har også Lars Lundevall levert gode bidrag på låtskriversiden. Her bidrar han med den superbe låten «La tiden gå», og dette er virkelig saker! Et av skivas beste spor. Beckstrøms «Alle fugler du har sett» er også en vakker vise.
De to siste sporene handler i stor grad om vår egen forgjengelighet. Det er vel ikke til å undres over at temaet opptar gutta i deLillos, tatt i betraktning at de i år feirer sitt 40-årsjubilum som band. Utover dét er det absolutt ingen tegn til slitasje å spore på «20 Lillos uten filter». Tvert imot, deLillos anno 2025 fremstår som friskere og mer opplagte enn på lenge.
