Plateanmeldelse: Thåström – «Dom som skiner» (album, 2021)

Om jeg hadde skrevet denne anmeldelsen i forrige uke (som var planen), hadde konklusjonen blitt ganske annerledes. For etter et par gjennomlyttinger av «Dom som skiner» fikk jeg det ikke helt til å stemme. De gode melodiene uteble, samtidig som flere av låtene ble i overkant monotone og likelydende.

Nå, sju dager senere, stemmer nesten alt. Melodiene, som hele tiden lå på lur, har begynt å skinne, og det som opplevdes som monotont og likelydende, oppleves nå som storslagent, nyansert og utfordrende.

«Dom som skiner» er med andre ord en plate som trenger tid før de subtile nyansene, som gjemmer seg i et tidvis voldsomt lydbilde, slår ut i full blomst. Men, når brikkene først faller på plass, er det nærmest absurd å innse at musikken ikke fungerte umiddelbart. Noe som ofte kjennetegner musikk som har noe ekstra å by på.

Siden sitt forrige album, «Centralmassivet» (2017), har Thåström byttet ut nesten hele bandet han har brukt gjennom mange år. Den eneste som har fått være med videre er medkomponist, medprodusent og multiinstrumentalist Niklas Helleberg.

Pelle Osslers karakteristiske gitarlyd er byttet ut med kassegitarer, strykere og tidvis tunge elektroniske virkemidler. Noe som tilfører musikken en ny vitalitet og kraft. Men fortvil ikke. De monotone og skrikende lydkulissene, som har dominert Thåströms siste utgivelser, er fremdeles tilstede. Akkurat som nerven og tilstedeværelsen i mannens stemme.

Strykearrangementene på nydelige «TOLEDO» er helt innertier, akkurat som de tunge elektroniske vibbene på låter som «Dom du behöver» og «Isbergen». På sistnevnte kombineres strykere og elektronikk med stort hell.

Selv om musikken ikke nødvendigvis øker i tempo eller lydstyrke, oppleves det likevel som om  låtene sakte men sikkert vokser seg større og mektigere. Noe som særlig kommer til utrykk på to av platas beste spor, åpningslåta «Södra Korset» og nevnte «Isbergen». To låter der Johanna og Klara i First Aid Kit bidrar med deilig og tidvis sakral koring.

Platas første singel, «Papperstunna väggar», var en liten skuffelse da den landet, men har som resten av skiva vokst mange hakk den siste uka. Godt hjulpet av et nydelig arrangement, der tangenter, synther og strykere utfyller hverandre på lekkert vis, lykkes Thåström og gjestevokalist Tityio etterhvert å lukeparkere låta i blinde.

Pianobaserte «Stora långa gatan», med innlagte jazzvibber, er en klassisk Thåström-låt med en tekst som setter spor, selv om jeg ikke aner hva den handler om. Noe jeg kan si om de fleste tekstene på plata. Men det viktigste er at de er i besittelse av en poetisk kraft som, i mitt tilfelle, pirrer både nysgjerrigheten og intellektet.

Tekster som namedropper den mystiske skikkelsen Woland og forfatteren Hans Fallada, tekster som handler om elektrisitet, å sveve, fly og å bli langsomt varm. Om å være her og nå, fra en annen tid, Kling Klang-musikk, bebop-musikk og tusen gater opp og ned. Om den store gatan, å snurre lykkehjul, tenne den store lampen og Sandra som synger «Maria Magdalena». Om lukten av indisk mat, sopgubbar, ambulanser, brannvesen og de med antenner opp i himmelen. Om en punktering utenfor Toledo, lange avskjeder og for mye virkelighet, lapper på kjøleskapsdøren og Thåströms mamma. Og om et av mine favorittband, Eldkvarn fra Norrköping:

Som taxiljus en blöt natt / Som nygråtna Eldkvarnsånger / Som för din skull för min skull / Inga nycklar på borden / Från och med nu rakt fram emot solen rakt fram emot solen / Från och med nu /Du är en av dom som skiner / Du är en av dom som skiner /Du är en av dom som skiner

Der er ingen tvil om at Thåström er en av dem som skinner. Denne gangen tungt bevæpnet med strykere, elektroniske vibber og store doser ny energi.

Foto: Sony Music Norway (promo)