Plateanmeldelse: Euros Childs – «Beehive Beach» (album, 2024)
Euros Childs er en walisisk artist som er mest kjent som grunnleggeren av bandet Gorky’s Zygotic Mynci, der han foruten å skrive de fleste låtene, også tok seg av synginga og tangentene. Gorky’s inntok ganske raskt en kultposisjon både i Storbritannia og Amerika, og ble sammen Super Furry Animals regnet som et av de mest populære walisiske bandene som dukket opp på 90-tallet.
Som soloartist har Childs gitt så mange plater, at jeg fullstendig har mistet oversikten. Den siste gangen jeg brukte mye tid på musikkens hans var i 2007, da han slapp «Miracle Inn», en utrolig fin plate der pop og softrock smeltes sammen på mesterlig vis. En plate som dessverre fikk altfor lite oppmerksomhet. I 2017 ble Childs medlem av Teenage Fanclub, et band som scorer svært høyt på Popklikks favoritt-barometer.
Childs gir ikke ved dørene når det gjelder å gjøre musikken sin tilgjengelig på strømmingtjenester, noe som resulterte i at jeg først nå har fått rotet meg til å høre på hans nyeste album, «Beehive Beach», som ble sluppet i oktober i fjor. En plate med så mange kvaliteter at den selvfølgelig må anmeldes, selvom vi altså er litt på etterskudd.
Siden «Beehive Beach» er Euros Childs tjuende utgivelse på like mange år, er jeg ikke i nærheten av å kunne sammenligne den med de tidligere utgivelsene hans. Men det jeg vet er at han denne gangen har fått med seg Stephen Black (aka Sweet Baboo) på bass og klarinett, Stuart Kidd på trommer og vokal og Georgia Ruth på vokal og recorder. Tre instrumentalister som alle bidrar til at «Beehive Beach» har blitt en svært vellykket utgivelse. Foruten å synge og lage låtene, bidrar Childs på diverse tangentinstrumenter. Noe som innebærer at akustiske og elektriske gitarer glimrer med sitt fravær på samtlige låter.
Om bruken av piano har Childs blant annet uttalt følgende:
«I wouldn’t call myself in any way whatsoever a virtuoso. I can get by with my thing, I’m self-taught. I suppose I’m more of the equivalent of being a rhythm guitarist. A rhythm piano player!»
Albumet er spilt inn av Owain Fleetwood Jenkins i StudiOwz og arrangementene er laget av Euros Childs, Stephen Black og Stuart Kidd.
Etter første gjennomlytting av «Beehive Beach», gikk tankene ganske umiddelbart til waliseren John Cales klassiker «Paris 1919». En plate som svever av gårde omringet av nydelige strykearrangementer. Når det er sagt, lydbildet på «Beehive Beach» er både mer dempet og mindre storslått enn tilfellet er på «Paris 1919». Andre referanse som etter hvert slo inn var artister som Randy Newman, The Beach Boys og Todd Rundgren.
De fleste av låtene på «Beehive Beach» drives framover av tangenter, forsiktig tromming, deilige koringer, klarinett og andre treblåsere, noe som gir låtene, som beveger seg rolig framover i stort sett det samme tempoet, en behagelig framdrift der den klassiske pop-formelen; vers og refreng, ikke er spesielt fremtredende. Noen av låtene har, mye takket være koringene, er litt hymeaktig preg over seg. Andre igjen går mer i retningen av folkemusikk og kammerpop.
«Beehive Beach» er på mange måter en kontemplativ og litt drømmeaktig pop-plate der refleksjoner rundt fortiden tilfører både musikken og tekstene en nostalgisk og melankolsk preg. En plate der hver enkelt låt glir inn i en større musikalsk enhet det er vanskelig ikke å bli både glad i og fascinert av. Om de to åpningslåtene, «Black And White Dinner» og «See-Saw», faller i smak, vil du garantert oppleve opptil flere gylne musikalske øyeblikk den halvtimen det tar de neste 10 låtene å fullføre ferden.
